Evidensbaserte rammer for behandling av barnehagebarn som stammer: en narrativ gjennomgang

DOI:  https://doi.org/10.5617/ntl.12921

Sammendrag

For å behandle barnehagebarn som stammer, er det nødvendig at de som tilbyr behandling kjenner til hvilke praktiske rammer som ligger til grunn for gjennomføringen av tiltakene. Denne artikkelen sammenligner de praktiske rammene for gjennomføring av de evidensbaserte behandlingsprogrammene som er blitt tilgjengeliggjort i Norge, ved hjelp av narrativ gjennomgang (narrativ review) som metode. Alle de tre inkluderte evidensbaserte behandlingsprogrammene har til felles at behandling skjer i en terapeutisk setting mellom logoped, barn og foresatte på en ukentlig basis. Foresatte må sette av tid til hjemmeaktiviteter og får veiledning av logopeden. Programmene forutsetter betydelig tidsbruk og involvering fra foresatte og logoped over lengre perioder. Artikkelen diskuterer disse rammene i lys av norsk praksis og mulige barrierer, samt implikasjoner for fremtidig tjenesteutvikling.

Nøkkelord: stamming, barnehagebarn, behandling

Abstract

Evidence-based frameworks for treatment of preschool children who stutter: a narrative review

To treat preschool children who stutter, those who offer treatment must be aware of the practical frameworks that must be in place. This article takes the form of a narrative review and compares the practical frameworks required to implement the evidence-based treatment programs that have been made available in Norway. All three evidence-based programs included in this study share the characteristic that treatment is delivered in a therapeutic setting involving a speech-language therapist, the child, and the child’s primary caregiver on a weekly basis. Parents are required to set aside time for home activities and receive guidance from the therapist on how to implement these at home. The programs require significant time commitment and ongoing involvement from the parents and speech-language therapist. These aspects are further explored through an examination of potential barriers, and the findings highlight important implications for future service development.

Key words: stuttering, preschool children, treatment

Introduksjon

Logopedbehandling av barnehagebarn som stammer har gjennomgått betydelige endringer de siste tiårene. Den eldre tradisjonen om å «vente og se» er blitt møtt med et pedagogisk og helserettet fokus på tidlig innsats (Franken et al., 2022; Melle et al., 2019; Ratner & Brundage, 2026). Flere internasjonale forskningsmiljø har vist at tidlig behandling kan være effektivt for å redusere stamming, stammingens innvirkning på barnet og stammingens innvirkning på personer i miljøet rundt barnet gjennom ulike stegvise evidensbaserte program (De Sonneville-Koedoot et al., 2015; Millard et al., 2018; O’Brian et al., 2013).

Dette krever evidensbasert forståelse i flere ledd rundt barnet. For å jobbe evidensbasert med stamming, må logopeder i Norge ha kunnskap om effektive metoder og hvordan disse implementeres i praksis. Om logopedenes arbeidsgivere skal tilrettelegge for logopedbehandling må de vite hva som har evidens, og hvilke praktiske rammer som legges til grunn for å gjennomføre behandling. Hensikten med denne artikkelen er å gi leseren en innføring i og oversikt over relevante aspekter ved ulike behandlingsprogram, og rette et søkelys på de praktiske rammene rundt de eksisterende behandlingsprogrammene sett opp mot klinisk praksis i Norge.

Artikkelen begynner med en kort innføring i stamming og konseptet evidensbasert praksis, før den redegjør for dagens logopediske praksis og behandling av barnehagebarn som stammer. Videre utforskes barrierer som kan oppstå i implementeringen av evidensbaserte behandlingsprogrammer i Norge med fokus på de praktiske rammene som kreves i de evidensbaserte programmene. Det er utenfor denne artikkelens mål å evaluere hvilke program eller strategier som er mest effektiv i seg selv. Ved å undersøke rammene håper artikkelforfatterne å rette søkelys på hvordan logopeder bør jobbe for at beslutningstakere i stat, fylke og kommune kan sette i verk tiltak for at brukerne skal få et bedre tilbud. Om det er et gap mellom hva man bør gjøre, og hvordan tiltak lar seg gjennomføre i praksis med tanke på rammene, er dette noe man må forsøke å minske av hensyn til målgruppen for hjelpen.

Om stamming

Stamming er en nevrofysiologisk tilstand som påvirkes av flere ulike forhold. Av den grunn omtales stammingens årsaker som multifaktorielle (Smith & Weber, 2017). En medfødt nevrologisk sårbarhet manifestert i hjernens struktur resulterer i brudd i personens tale (Chang et al., 2019). Stamming har vist seg å ha en sterk arvelig faktor (Frigerio-Domingues & Drayna, 2017). Stammeøyeblikkenes varighet og grad av strev har mye å si for hvordan det oppleves for personen selv og de rundt. Dette kan påvirkes av personens forsøk på unngåelse av stamming eller forsøk på å raskt komme seg ut av et stammeøyeblikk (Millard & Davis, 2016; Tichenor & Yaruss, 2018). Studier har også vist at barnehagebarn som stammer vurderer kommunikasjonsferdighetene sine mer negativt enn barnehagebarn som ikke stammer (Guttormsen et al., 2015). Stammestart er som regel mellom 2-4 års alder. Eventuell spontanbedring skjer oftest innen fylte 7 år (Yairi & Ambrose, 1999, 2004). Det estimeres at 1 prosent av befolkningen stammer (Yairi & Ambrose, 2013). Selvrapportering blant voksne har imidlertid gitt en prevalens på 3 prosent (STAMMA, 2022). Kumulativ insidens hos barnehagebarn er imidlertid høyere og ligger kanskje opp mot 10 prosent selv om tallene varierer noe i ulik forskning (Reilly et al., 2013; Yairi & Ambrose, 2013). Det betyr at relativt mange barn i barnehagen vil ha en periode med stamming og at barnehageansatte vil treffe barn som opplever periodevis stamming. Ettersom mange barn slutter å stamme, erfarer trolig barnehagelærere at stamming «går over» ved egne tiltak, barnehagens tiltak eller uten tiltak i det hele tatt. Selv om det ikke er signifikante forskjeller på kjønnsfordelingen blant barnehagebarn som stammer, er det flere jenter enn gutter som slutter å stamme. Kjønnsfordelingen i voksen alder er 4:1 (Yairi & Ambrose, 2013).

Evidensbasert behandling innenfor stammefeltet

Evidensbasert praksis (EBP) er en tredelt tilnærming der klinikerens egen erfaring brukes til å tilpasse forskning/evidens til de individene som oppsøker hjelp (Dollaghan, 2007). Å bruke forskning i form av publiserte fagfellevurderte artikler skal sikre en form for kredibilitet og sikkerhet om at det som står kan være av reell praktisk nytte for klinikerne (Ratner, 2005). I den medisinske litteraturen har randomiserte studier (RCT) og etterfølgende systematiske oversikter med meta-analyser vært ansett som gullstandarden for å kunne utvikle og endre eksisterende medisinsk praksis til det bedre for pasientene (Dollaghan, 2007).

Det er blitt reist noen kritiske innvendinger rundt vektleggingen av RCT og om det er fullt ut forenlig med logopedi. Det legges vekt på at andre studiedesign, slik som case-studier og multiple-case studier har stor nytteverdi for fagfeltet ved å få frem individuelle forskjeller, personsentrerte preferanser og holistiske erfaringer i behandlingsforløp som RCT ikke klarer å fange opp. Dessuten, argumenteres det med at ventelister uten behandling kan ses på som uetisk og at mange kliniske populasjoner er for små og heterogene til å kunne brukes i RCT (Baxter et al., 2016; Haaland-Johansen, 2007; Ratner, 2005; Tetnowski et al., 2023). Likevel, er ofte RCT et inklusjonskriterium i mange systematiske oversikter innenfor behandling av stamming hos barnehagebarn (Brignell et al., 2021; Nye et al., 2013; Sjøstrand et al., 2021), som gjør at veldig mye forskning utelates ved selv enkle inklusjonskriterier (Baxter et al., 2016; Ingham, 2015). Anvendes kriteriet om en ikke-behandlende kontrollgruppe er det kun Lidcombe-programmet som er aktuelt (Sjøstrand et al., 2021). Tillater man RCT-studier med to behandlingsarmer kan RESTART-DCM bli inkludert (Brignell et al., 2021). Styrken i RCT-studier er hvordan det forsøkes å kontrollere for at det er effekten av tiltaket man faktisk måler (Attanasio, 2006; Dollaghan, 2007; Robey, 2004).

Det fins flere deskriptive systematiske oversikter som inkluderer bredden i forskningsdesign og støtter opp under at behandling for barnehagebarn som stammer oppleves som hjelpsomt (Baxter et al., 2015, 2016; Johnson et al., 2016; Laiho et al., 2022; Murza et al., 2019). Selv om logopedi har vært rettet mot EBP de siste 20 årene i USA, viser det seg at svært få logopeder har tid til å holde seg oppdatert på forskningsartikler på den måten EBP fordrer (Greenwell & Walsh, 2021).

En siste utfordring er at fagmiljøene er uenig om hvorvidt og hvorledes man kan hevde behandlingseffekt for barnehagebarn som stammer. Dette gjelder blant annet hvordan man evaluerer at barnet har sluttet å stamme, bruken av kontrollgruppe eller ikke, statistisk styrke og at ingen behandlingsprogram isolert sett har vist seg å være «bedre» enn «spontan bedring» på 70-80 prosent (Bergþórsdóttir & Ingham, 2017; Bothe, 2004; Edwards et al., 2024; Kalinowski et al., 2005; Onslow, Lowe, et al., 2024; Ratner, 2005; Ratner & Brundage, 2026). Dette knytter seg direkte til den logopediske hverdagen om hva det er vi kan si at vi har evidens for.

Logopedisk behandling i Norge og mulige barrierer for evidensbasert praksis

Logopedbehandling for barnehagebarn som stammer dekkes enten av kommunen (Barnehageloven, 2005), eller av Helfo om man ikke får det dekket av kommunen (Folketrygdloven, 1997; Helse- og omsorgsdepartementet, 2021). Forenklet kan det virke som om det er to hovedmåter å tilby logopedbehandling på for barnehagebarn innenfor det kommunale tilbudet.

1. Søknad om sakkyndig vurdering sendes til pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), som resulterer i en anbefaling og vedtak på timer som gis fra PPT/opplæringsinstansen/innleid logoped etter §31 som spesialpedagogisk hjelp.
2. Løpende inntak som går direkte til logopeden i PPT/opplæringsinstansen uten sakkyndig vurdering, som kan begrunnes i det generelle tilbudet etter §2 og §2b.

Noen logopeder er organisert innunder PPT, andre er en del av en ekstern opplæringsinstans med andre pedagoger i et fagsenter. Næringsdrivende private logopeder som sender oppgjør til Helfo jobber enten alene i eget foretak eller i ulike former for sammenslutninger og fagfellesskap (Bjella & Thomassen, 2025). Begge tilbudsformene, dekket kommunalt eller fra Helfo, kan ha ulike etablerte praksiser som inkluderer fri/begrenset antall timer med behandling til barnet, foreldreveiledning med/uten barn, kultur om at behandling gis i barnehagen uten/med foresatte, og/eller timer på kontor uten involvering av barnehagepersonell. I dette kan vi identifisere ulike potensielle barrierer som påvirker hvordan logopedbehandling gis. Vi kan finne barrierer knyttet til hvordan tjenestetilbudet er lagt opp ut fra lovtolkningen i form av føringer og bestemmelser på hva som skal gis av tilbud, hvilke ressurser som er satt av og den overordna organiseringen lokalt (Bjella & Thomassen, 2025; Granone et al., 2022; Halogen, 2023). Dette vil kunne gi konsekvenser i form av hvor mye tid den enkelte logopeden kan sette av til det enkelte barn og familie. En offentlig og næringsdrivende logoped kan jobbe helt likt, såfremt ikke Helfo, PPT, vedtaksinstansen eller arbeidsgiver setter føringer på hva som skal gjøres i strid med den faglige vurderingen til logopeden og en barriere oppstår. I møtet mellom logoped, foresatte eller andre deler av tjenesteapparatet kan det oppstå ulike syn og forventninger på hvordan behandling skal gis, og vi kan få kulturelle barrierer. Her vil også manglende kompetanse kunne være en barriere, både hos logoped og andre deler av tjenesteapparatet, slik som barnehageansatte og PPT (Baxter et al., 2016; Granone et al., 2022; Kefalianos et al., 2022; Kirmess et al., 2023, 2025). For foresattes del kan logistikk, lang avstand, manglende tid og lav sosioøkonomisk status være årsaker til at logopedtimer ikke lar seg gjennomføre (Baxter et al., 2016; Donaghy & Smith, 2016; Granone et al., 2022). Uten at det eksisterer nasjonale retningslinjer for behandling av barnehagebarn som stammer vil det mangle en felles bevissthet og referansepunkt om hva det er som kan hjelpe (Nordeide & Sjøstrand, 2023).

Flere studier har samlet inn data på hvordan logopeder jobber i møte med barnehagebarn som stammer. Ambjørnsens (2011) masteroppgave om logopeders evidensbaserte praksis viste til at få av de Lidcombe-trente logopedene faktisk brukte programmet, samt at logopedene som svarte på undersøkelsen ønsket mer kunnskap om hvilke tiltak som kunne være effektive. Guttormsen et al. (2019) oppdaterte kunnskapsbildet med en spørreundersøkelse utført i 2016 og fant at mindre enn 20 prosent av respondentene (n = 117) brukte evidensbaserte program slik som Palin PCI, Lidcombe og RESTART-DCM. De aller fleste som besvarte spørreundersøkelsen jobbet indirekte med stammebehandling, og besvarte at de brukte «egenutviklet kombinasjon av strategier». De konkluderte med at funnene «indikerer at logopeder i Norge i liten grad jobber forskningsbasert, da et fåtall benytter behandlingsprogram med dokumentert behandlingseffekt» (Guttormsen et al., 2019, s. 12). I 2019 ble det samlet inn nye data om norske logopeders evidensbaserte praksis (n = 121; Kirmess et al., 2023). Den nyeste informasjonen peker i retning av at norske logopeder bruker Lidcombe, Palin PCI, Mini-KIDS og RESTART-DCM, samt egenkomponerte varianter. Logopedene tilføyde på åpne spørsmål at de hadde blitt kurset gjennom nasjonale logopedorganisasjoner, regionale spesialistsentre eller som en del av studiet på universitet. Spesielt interessant er det at ca. 2/3 hadde gjennomgått kursing i minst ett av de nevnte programmene over, men bare 1/3 av respondentene svarte at de bruker programmene i sin helhet. 40 prosent oppga at de ikke tilbyr ukentlig timer til tross for at det ofte er det som er anbefalt. En av grunnene som nevnes her er restriksjoner gitt av arbeidsgiver, et klart eksempel på hvordan rammevilkårene til logopeder hindrer gjennomføringen av evidensbasert behandling. I denne studien ble det lagt frem et potensielt viktig perspektiv om norske logopedforhold. Ettersom ca. 93 prosent av norske barnehagebarn går i barnehage, og barnehagen er en stor del av norske barns hverdagsmiljø, legger de frem et argument for at det også vil være naturlig at det er der behandlingen foregår, men at det trengs mer forskning på dette (Kirmess et al., 2023).

Trekker vi en linje fra datainnsamlingen til Ambjørnsen (2011) til Kirmess et al. (2023), kan vi se en veldig positiv trend. Vi ser en økt bruk, variasjon og bevissthet rundt evidensbaserte program og tiltak frem til 2019, selv om en del svarer at de ikke bruker spesifikke behandlingsprogram eller ikke har mulighet til å legge opp logopedtimene som anbefalt. Samtidig peker en nyere kartlegging på at denne utviklingen ikke nødvendigvis gjenspeiles i opplevd kompetanse blant logopeder. I Norsk logopedlags rapport om norske logopeders kompetanse, basert på data samlet inn i 2021, oppga 38,9 prosent av respondentene (n = 229) at de arbeidet med stamming, mens 18,3 prosent rapporterte å ha deltatt på minst to dager med kurs om stamming etter endt utdanning (Skogdal et al., 2022). Videre peker Skogdal et al. (2022) på det de beskriver som et «bekymringsfullt resultat», nemlig at kun 13,5 prosent oppga stamming som et område de hadde høy kompetanse på, til tross for at stamming er et av hovedområdene i logopedi. De legger videre til at det må antas at respondenter som oppga høy kompetanse, også arbeidet med de aktuelle fagområdene. Kirmess et al. (2025) sin kvalitative studie om tverrfaglig samarbeid rundt barnehagebarn som stammer, gir innsikt i hvordan logopedtjenesten og systemet rundt oppleves av fagpersoner og foresatte. Studien bygger på fokusgruppeintervjuer supplert med individuelle intervjuer med 18 deltakere (leger, logopeder, helsesykepleiere, barnehagepersonell og foresatte) samlet inn i 2021–2022. Funnene viser at manglende kompetanse om stamming hos involverte fagpersoner kan være en barriere for tidlig henvisning og oppstart av behandling. Når barnet først kommer til logoped, rapporteres det at logopedens egen kompetanse påvirker hvilket tilbud som gis. Flere foresatte opplevde manglende samsvar mellom forventningene til oppfølging og det tilbudet de faktisk mottok. Både foresatte og barnehagelærere uttrykte at de ikke ble involvert i behandlingen i den grad de forventet eller ønsket.

Flere masteroppgaver har de siste årene samlet praksisfortellinger om logopedisk oppfølging av barnehagebarn som stammer fra foresattes og logopeders perspektiv. Offentlige logopeder har uttrykt at det er vanskelig å gjennomføre Palin PCI i barnehagen grunnet det spesialpedagogiske systemet (Gaugstad, 2021) og tiden de har til rådighet i det kommunale systemet fordi stamming ikke blir prioritert (Gressgård, 2021). Næringsdrivende logopeder rapporterer at de har vanskeligheter med å få tilgang til å veilede barnehagene og anser det som et tap (Gressgård, 2021). Dette er begge eksempler på hvordan lokale strukturer, tolkninger og føringer hindrer samarbeid til det beste for barnet og barrierer oppstår. En av logopedene som Hagen (2022) intervjuet vedrørende behandlingsprogrammet Mini-KIDS, beskrev kontorjobbing som «en helt annen måte å jobbe på» (Hagen, 2022, s. 40), der logopeden selv var utreisende til barnehager. Den aktuelle logopeden brukte deler av Mini-KIDS, men på grunn av at foresatte ikke kunne ta seg tid til å reise til barnehagen og delta, kunne ikke logopeden legge opp til å gjennomføre alt etter manualen. I Haukdals (2019) utvalg av foresatte til barn som stammer rapporterte noen at de følte at logopeden brukte utdaterte metoder og manglet en plan, mens andre hevdet at behandlingen var for krevende i en hektisk hverdag, noe Haukdal knyttet til mulig manglende forventningsavklaring om hva behandling innebar. Dette er typiske barrierer rundt foreldrelogistikk, kultur og kompetanse. Det kommer også frem praksishistorier om foresatte som skulle ønske at logopeden involverte dem mer, møttes en gang i uka, snakket med dem om mål og gav dem hjemmeoppgaver (Hansen, 2021). Dette kan indikere barrierer på et organisatorisk nivå, eller kulturbarrierer som følge av logopedens manglende kompetanse rundt evidensbaserte tiltak. Analysen til Tryggestad (2019) identifiserte en todelt foreldregruppe gjennom intervju av logopeder. Den første gruppen var den som stilte opp, og den andre var de som forventet at barnehagen og skolen skulle ta seg av stammebehandlingen. Tryggestad argumenterte videre for logopedens viktige rolle med å endre kulturen og få foresatte med på laget. Disse praksisfortellingene gir noen korte øyeblikksbilder, men bekrefter mye av det som kommer frem av de større spørreundersøkelsene fra de siste årene (Guttormsen et al., 2019; Kirmess et al., 2023) og fra Kirmess et al. (2025). Det virker å være et gap mellom hva forskningen anbefaler, hva logopedene selv mener kan hjelpe, og hva som gjøres og oppleves i praksisfeltet av både logopeder og foresatte.

I lys av innledningen tar denne studien for seg følgende problemstilling:

Hvilke praktiske rammer inngår i evidensbasert behandling av barnehagebarn som stammer?

«Rammer» i denne konteksten anses som de organisatoriske og strukturelle forholdene som må være til stede for at tiltakene og aktivitetene i behandlingene skal la seg gjennomføre for å oppnå ønsket effekt. Dette inkluderer blant annet antall timer og hyppighet av logopedtimer, samt utformingen av behandlingsmiljøet og deltagere som kommer av hvilke ressurser arbeidsgivere eller myndigheter setter av. Videre vurderes det hvordan barrierer som logistiske utfordringer, kompetanse og kulturelle forventninger påvirker gjennomføringen av behandlingene.

Metode

Ulike former for litteraturgjennomganger og oversikter har som hensikt å samle informasjon etter gitte kriterier for å svare på ulike problemstillinger, diskutere funn, identifisere kunnskapshull eller gap mellom teori og praksis (Wouters et al., 2021). Denne studien er en narrative review med elementer av integrative review, en fleksibel tilnærming til litteratursøk som tillater bruk av ulike kilder for å oppnå en helhetlig forståelse av et fenomen (Greenhalgh et al., 2018; Whittemore & Knafl, 2005). Narrative gjennomganger tillater en bred analyse av studier, rapporter og annet relevant kildemateriale, men krever derfor stringens i form av åpenhet og klarhet i søkestrategi og databehandling for å minimere feilkilder. Narrative gjennomganger skal ha en kritisk holdning rundt det som undersøkes og anses som et viktig supplement til å berike systematiske oversikter (Greenhalgh et al., 2018; Sukhera, 2022).

Metoden besto av tre steg: (1) identifisering av behandlingsprogrammer som er innført i Norge gjennom manuelle søk i Norsk tidsskrift for logopedi, kontakt med utdanningsinstitusjoner, og digitale søk i grå og fagfellevurdert litteratur, (2) evaluering av evidensgrunnlaget for programmene basert på eksisterende systematiske oversikter og publiserte manualer, og (3) syntese og analyse av de praktiske rammene, inkludert mål, innhold, organisering og omfang. Kodingsprosessen fulgte en systematisk gjennomgang av manualenes relevante kapitler for å identifisere fellesnevnere og særtrekk. Data ble kodet individuelt av én av forfatterne før de ble validert gjennom felles diskusjoner for å sikre enighet og redusere skjevheter.

Steg 1 Kartlegging av innførte behandlingsprogram i Norge

Det ble bestemt å ha en bred tilnærming for å forsøke å innhente opplysninger om hvilke behandlingsprogram for barnehagebarn som stammer som er blitt innført i Norge. Integrerende gjennomganger anbefaler bruken av minst 2-3 ulike søkestrategier for å innhente opplysninger (Whittemore & Knafl, 2005). To kriterier ble satt for å vurdere programmene som innført og som relevante til Steg 2. (1) Det har blitt arrangert kurs for behandlingsprogrammet i Norge og (2) programmet har en manual/protokoll som beskriver rammene. Manglende kunnskap hos logopeden er blitt påpekt som en barriere for å gi evidensbasert behandling (Baxter et al., 2016). Direkte kursing i Norge betyr at det er blitt tilgjengeliggjort og kan anses som et mer aktuelt behandlingsprogram å iverksette enn et program som kun eksisterer i form av bokkapitler, publiserte manualer eller effektstudier. Eksistensen av manualer og protokoller gjør det enklere å følge behandlingsopplegget slik det er lagt opp til hjelp for den utøvende logopeden.

Norsk tidsskrift for logopedi (NTL) ble manuelt gjennomgått for å se etter averterte kurs. Avgrensingen ble gjort fra den digitale databasen til NTL som inneholdt utgave 3-15 til 1-21 under arbeidet med artikkelen i 2023 og 2024 (Norsk logopedlag, u.å.). Utgavene fra 2-21 til 4-22 ble oversendt digitalt av redaktør for NTL på forespørsel. Utgavene fra 2023 ble undersøkt i fysiske eksemplarer. Dette medførte at 2015 ble satt som begrensning for videre søk bak i tid og utgangen av 2023 som endepunkt. Tilgjengelige studieplaner og emnesider fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB), Nord universitet (Nord) og Universitetet i Tromsø (UiT) fra 2015-2023 ble gjennomgått, ettersom forfatterne hadde kjennskap til gjennom faglige nettverk at noen av universitetene har organisert kurs for egne og andres studenter. For å supplere dette ble alle universitetene kontaktet med forespørsel om å oversende opplysninger om hvorvidt de har organisert slike kurs. Opplysningene ble innhentet fra ansatte med faglig ansvar eller administrativ innsikt i organisering av logopedutdanningen ved de ulike institusjonene. Alle kontaktpersoner samtykket til at deres uttalelser kunne inkluderes i denne publikasjonen. Google Scholar ble bestemt brukt til å søke etter litteratur med søkestrengen «stamming AND (barnehage* OR førskole*) AND (kurs* OR workshop*)». Google Scholar er en åpen, tilgjengelig, gratis database som har vist seg bra til å finne grå litteratur og anses som et godt supplement til tradisjonelle søkemetoder (Haddaway et al., 2015).

Formålet med kartleggingen var å identifisere innførte anvendte behandlingsprogram for barnehagebarn som stammer i Norge. Søket inkluderte blant annet masteroppgaver og kursoversikter fra relevante publikasjoner og informasjon fra utdanningsinstitusjoner, som er videre presentert under resultatdelen. Selv om grå litteratur som masteroppgaver har begrenset generaliserbarhet, var ikke dette avgjørende for denne studien, da hovedmålet var å bekrefte eksistensen av programmene og ikke å evaluere kvalitet eller effekt. Masteroppgavene i seg selv hadde i tillegg andre formål som ikke direkte påvirker studiens problemstilling. Det at fokuset er på tilstedeværelse sikrer en bred kartlegging av behandlingsprogrammene. For ytterligere å styrke grunnlaget ble det foretatt en triangulering ved å undersøke hvilke program som nevnes i internasjonale systematiske oversikter, samt i andre fagfellevurderte undersøkelser av norske logopeders praksis. Systematiske oversikter ble brukt som en referanseramme for relevante behandlingsprogrammer i dette steget, mens de inngår som en del av evidensvurderingen i Steg 2.  Fagfellevurderte undersøkelser av norsk logopedpraksis gir innsikt i hvilke behandlingsprogrammer som er rapportert i bruk i praksisfeltet. For å få informasjon om implementeringsgrad og faktisk tilgjengeliggjøring av programmene i Norge, var det imidlertid nødvendig å gjennomgå kilder som dokumenterer kursaktivitet, slik det gjøres i Steg 1.

Steg 2  Evaluering av evidensgrunnlaget

For å vurdere hvorvidt programmene det er arrangert kurs i er evidensbaserte benyttet vi eksisterende systematiske oversikter som omhandler behandlingsprogrammer for barnehagebarn som stammer. Hensikten var å identifisere sentrale oversikter og ikke å gjennomføre et uttømmende systematisk søk. Oversiktene ble funnet gjennom målrettede søk i Google Scholar med søkestrengen «"systematic review" AND (stuttering OR stammering)», samt gjennom faglig kjennskap til feltet. Fagfellevurderte oversikter gir et solid grunnlag for å avgjøre om de oppgitte behandlingsprogrammene støttes av forskningsbasert evidens, som er en sentral komponent i evidensbasert praksis (Baxter et al., 2016; Brignell et al., 2021; Laiho et al., 2022; Nye et al., 2013; Sjøstrand et al., 2021). Direkte søk på behandlingsprogrammene ble gjennomført for å identifisere nyere studier som kunne besvare om de innførte behandlingsprogrammene i Norge er å anse som evidensbaserte, i tillegg til gjennomlesning av de siste oppdaterte manualene.

Steg 3  Syntese av rammene

For å knytte programmene til en norsk kontekst, ble det bestemt å syntetisere og analysere relevant informasjon på bakgrunn av kravene som stilles i sakkyndige vurderinger fra PPT og vedtak på spesialpedagogisk hjelp som et ledd i den spesialpedagogiske tiltakskjeden (Utdanningsdirektoratet, 2025). Alle sakkyndige vurderinger og enkeltvedtak skal nevne:

Mål: Målet for den spesialpedagogiske hjelpen.Varighet og omfang: Antall timer per uke eller år, og over hvor mange uker eller år hjelpen skal gis.Innhold og organisering: Detaljer om hvordan og hvor hjelpen skal gis.Rådgivning: Eventuelle tilbud om rådgivning til foresatte.

For å oppsummere informasjonen på en strukturert måte, ble det utarbeidet tabeller i Microsoft Excel som viser hvert programs mål, omfang, varighet, innhold og organisering. Dette gir en oversikt som muliggjør diskusjon av likheter og forskjeller mellom programmene. Tabellene ble først utarbeidet av én av artikkelforfatterne, deretter gjennomgått og diskutert i fellesskap for å sikre enighet. Innholdet ble inndelt i fire tabeller: én for programmets mål, én for varighet og omfang sentrert rundt logopedens rolle, én for samorganiseringen mellom barn, foresatte og logoped, og én siste tabell for omfang og innhold knyttet til foresattes involvering.

Resultat

Tabell 1 viser oversikten over alle benevnelser av kurs som ble funnet i søket. Studieplanene/emnesidene fra Nord og NTNU fra perioden 2015-2017 var ikke å oppdrive digitalt og ble derfor ikke vurdert. Google Scholar-søket fra 15.02.24 resulterte i 92 treff fra perioden 01.01.2015-31.12.2023, hvorav 88 var tilgjengelig i fulltekst. Seks masteroppgaver ble identifisert til å inneholde opplysninger om logopeder i Norge som har tatt kurs (Gaugstad, 2021; Hagen, 2022; Hammer, 2022; Haukdal, 2019; Teigen, 2016; Tryggestad, 2019). Seks utgaver av Norsk tidsskrift for logopedi inneholdt informasjon om kurs.

Kartleggingen i Steg 1 resulterte i at Lidcombe-programmet, RESTART-DCM, Palin PCI og Mini-KIDS ble identifisert som mulige behandlingsprogram til denne studien. Dette er de samme fire programmene som fremkommer av Kirmess et al. (2023). Mengden nevnte kurs rundt 2017-2019, både på universitetene og andre averterte kurs i Norsk tidsskrift for logopedi, kan forklare økningen i andelen logopeder som har spesifikke programkurs ifølge data fra Guttormsen et al. (2019) fra 2016 til Kirmess et al. (2023) fra 2019, i tillegg til studenter som har fullført studiet.

Alle fire behandlingsprogram har publiserte manualer og protokoller (Franken et al., 2025; Kelman & Botterill, 2020; Onslow et al., 2025; Waelkens, 2018). Det ble gjennomført programspesifikke søk som raskt identifiserte at Lidcombe, Palin PCI og RESTART-DCM har flere publiserte studier som har inngått i systematiske oversikter tidligere (Baxter et al., 2015; Laiho et al., 2022). Mini-KIDS er gjenstand for en større studie i dag, men det er foreløpig ikke publisert noe behandlingsdata (Leclercq et al., 2024; TreatPaCS, u.å.). Mini-KIDS ble derfor ekskludert fra denne gjennomgangen.

De inkluderte programmene

Lidcombe-programmet fra Australia er det mest undersøkte behandlingsprogrammet for barnehagebarn som stammer (Baxter et al., 2015; Laiho et al., 2022; Onslow et al., 2025). En av de foresatte blir lært opp av logopeden til hvordan man skal gi ulike verbale tilbakemeldinger og kommentarer til barnet i små lekeøkter hjemme for å fasilitere stammefri tale (Onslow et al., 2025). Dette kan være i form av ros for stammefri tale, slik som «nå snakket du så bra!». Eller, at man anerkjenner at barnet stammet på et ord, før man eventuelt ber barnet om å si det igjen. Om barnet ikke stammer når hen sier det igjen, gir man ros. Lidcombe har tydelig føringer på at alt av aktiviteter og tilbakemeldinger skal oppleves lystbetont for barnet. Ulike studier på tvers av land, aldre og kliniske settinger viser at dette kan være en effektiv måte å redusere stammingen på (O’Brian et al., 2023; Subasi et al., 2022). Lidcombe-programmet kan defineres som et direkte behandlingsprogram da man adresserer stammingen og hvordan barnet prater direkte og anses som et behavioristisk/adferdsorientert behandlingsprogram (Packman & Attanasio, 2017).

RESTART-DCM (The Rotterdam Evaluation Study of Stuttering Therapy – a Randomized Trial) er et nederlandsk behandlingsprogram som bygger på «krav og kapasitet»-modellen (Demands and Capacities Model), kjent som DCM (Franken et al., 2025). Den teoretiske modellen hevder at stammingen kan komme av en skjevfordeling mellom barnets kapasitet til å snakke flytende, og de indre og ytre kravene hos barnet og miljøet rundt. Dette kan inkludere barnets egne ønsker om å snakke mye, versus den talemotoriske kapasiteten, eller foresattes språklige miljø som er over barnets nivå. RESTART-DCM faller inn under de ulike multifaktorielle modellene for stamming, som forklarer stamming og behandling ut fra hvordan ulike individuelle utviklingsmessige og miljømessige faktorer påvirker stammingen (Packman & Attanasio, 2017). Foresatte blir først lært opp til hvordan de kan endre interaksjonsstilen sin og andre elementer i hverdagen for å senke kravene for å imøtekomme kapasitetsnivået til barnet her og nå. Deretter lærer de hvordan de kan hjelpe med å øke barnets kapasitet og evner. RESTART-DCM er en indirekte behandling ved at man ikke adresserer selve stammingen. I den siste reviderte manualen har de gått bort fra å jobbe direkte med stammingen (Franken et al., 2025; Franken & Laroes, 2021). Programmet fordrer en bred kartlegging for å få oversikt over krav og kapasitet, for så å tilpasse innholdet til det enkelte barn og dets familie (Franken et al., 2025). RESTART-DCM har blitt sammenlignet med Lidcombe, og forfatterne konkluderte med at de er like effektive til å redusere stamming (De Sonneville-Koedoot et al., 2015).

Palin Parent child interaction therapy (PCI) (Kelman & Botterill, 2020) er også et behandlingsprogram som bygger på en multifaktoriell-modell for stamming, med likheter og overlapp til krav- og kapasitetsmodellen (Packman & Attanasio, 2017). Palin PCI ble utviklet i Storbritannia. Logopeden bruker videoopptak til å veilede foreldrene til å identifisere hjelpsomme interaksjonsstrategier mellom seg selv og barnet. Interaksjonsstrategiene som identifiseres skal man fokusere mer på hjemme. Dette kan inkludere at foresatte skal følge barnets initiativ i lek eller redusere eget taletempo og legge inn mer pauser, eller andre strategier i samråd med logoped. I tillegg veiledes det i familiestrategier, slik som å bygge barnets selvtillit, jobbe med turtaking hjemme, være mer åpen om stammingen eller veilede foresatte om hvordan de skal håndtere barnets følelser. Et siste element er det som kalles for (direkte) barnestrategier. Dette kan inkludere desensitiviseringsaktiviteter slik som frivillig stamming og lære om stamming, eller andre direkte strategier som å legge inn pause og prate saktere. Mange av strategiene er like som i RESTART-DCM, selv om presentasjonsformen og veiledningsformen med video er annerledes. Palin PCI starter som et indirekte behandlingsprogram, før logoped og foresatte diskuterer behovet for direkte behandling etter en periode på 12 uker (Kelman & Botterill, 2020). Palin PCI kan vise til nyere effektstudier som viser nedgang i stammefrekvens, mindre negativ innvirkning av stamming hos barnet og økt selvrapportert håndteringsevne hos foresatte på tvers av kliniske populasjoner (Millard et al., 2018; Preston et al., 2022).

Mål for logopedisk behandling

Programmene har flere fellestrekk i målsetningene, som vist i tabell 2. For det første har de enten som hovedmål, eller som delmål, at barnet skal kunne kommunisere eller uttrykke seg med letthet og selvsikkerhet. For det andre anerkjenner de at stamming kan vedvare ved behandlingsslutt. Lidcombe er det eneste programmet som inkluderer et kriteriebasert mål, der kriteriet for fremgang underveis og ved avslutning er null eller svært lite stamming (Onslow et al., 2025). I den nyeste versjonen av manualen fra august 2025 er det lagt til formuleringer om selvsikker kommunikasjon samt aksept for stamming som mål, mens behandlingen ellers er uendret. Dette står i kontrast til RESTART-DCMs siste revisjon, som har fjernet målet om stammeopphør og hele fasen dedikert til direkte taleflytfremmende behandling. Endringen begrunnes med faglige og samfunnsmessige utviklingstrekk knyttet til synet på stamming innenfor nevrodiversitet (Franken et al., 2025; Franken & Laroes, 2021). Palin PCI har mer oppdelte mål, der det første vektlegger kommunikasjonsaspektet på linje med RESTART-DCM og Lidcombe, i tillegg til egne mål om barnets og foresattes opplevde håndteringsevne og påvirkning av stamming (Kelman & Botterill, 2020). Dette er elementer som også inngår i RESTART-DCM, men som ikke er formulert som eksplisitte mål. Der ordlyden til Palin PCI omtaler økt taleflyt, retter Lidcombe seg mot redusert stamming.

Varighet, omfang, innhold og organisering av behandling

Alle tre behandlingsprogram har lignende anbefalte tidsmessige rammer i form av ukentlig oppmøte mellom logoped, foresatte og barn på opptil en time, jf. tabell 3. Det er derimot en stor forskjell i antall timer man bruker på programmene i de ulike fasene. Lidcombe har ikke spesifisert tidsbruken i sine publikasjoner og har i manualen fra 2025 for første gang inkludert noen generelle føringer om å foreta en logopedisk kartlegging etter vanlig praksis og listet opp hva logopeden kan gjøre ved behov (Onslow et al., 2025; Onslow, Webber, et al., 2024). RESTART-DCM og Palin PCI legger begge opp til en bred kartlegging over flere domener før selve behandlingen settes i gang. RESTART-DCM krever full språk- og uttalekartlegging, der Palin PCI legger opp til at logopeden gjennomfører screening for å vurdere videre behov for grundigere kartlegging. Palin PCI-manualen inkluderer et intervjuskjema med spørsmål som de anser som nødvendige, der RESTART-DCM-manualen lister opp temaer som intervjuet bør ta opp og Lidcombe-manualen kun oppgir at logopeden skal foreta et intervju.

Palin PCI har med sine seks sesjoner klart færrest behandlingstimer som en del av det standardiserte programmet. Verken RESTART-DCM eller Lidcombe-manualen har lignende fastsatte rammer for selve behandlingen. Lidcombe går over i oppfølgingsfasen når kriteriemålet er nådd og RESTART-DCM trapper ned oppfølgingen i samråd med foreldrene når det oppleves at målsetningen med behandlingen er nådd. Likevel er det publisert data som kan gi en pekepinn på det dokumenterte omfanget i tidsbruk.

Det er rapportert at få foresatte og barn som gjennomførte Palin PCI hadde behov for flere enn de seks sesjonene for å nå målene beskrevet over (Millard et al., 2018). Den randomiserte studien som sammenlignet Lidcombe og RESTART-DCM viser til en median på henholdsvis 18,3 og 15,5 gjennomførte behandlingstimer for å nå kriteriet om mindre enn 1,5 prosent stammede stavelser (%SS; De Sonneville-Koedoot et al., 2015). Det bør bemerkes, basert på rapporterte tall, at totalt 62 av 199 deltagere fremdeles var i behandling ved 18 måneders oppfølging. På tvers av studier viser Lidcombe til en median på 17 behandlingstimer for å nå målet med Steg 1 (Onslow, 2025). Inkluderes tiden brukt til kartleggingen og oppfølging, strekker tidsbruken seg fra Palin PCIs 13 logopedtimer opp til Lidcombes og RESTART-DCMs median på henholdsvis 17-21 logopedtimer (se tabell 1). Den totale tiden med behandling, slik det er lagt opp med opphold, nedtrapping og oppfølging, vil ta over ett år å gjennomføre avhengig av progresjon og målsetting.

Det brukes ulike termer for å snakke om hvor stammebehandling gjennomføres (jf. tabell 4). Palin PCI bruker termen «therapy/clinic room» og Lidcombe bruker «clinic» i manualene. RESTART-DCM bruker ingen slike romtermer i manualen sin. For alle de tre programmene er det deltagerne og aktivitetene som beskrives i manualene. Timene skal legges opp på en slik måte at logopeden kommer gjennom agendaen, jf. tabell 3. Palin PCI krever videoutstyr og en skjerm for å vise foresatte-barn-interaksjonen. Øvrige program har ikke noen universelle utstyrskrav, men vil kreve leker og materiell som kan fenge barnet og fasilitere prating.

Lidcombe er det eneste programmet av de tre omtalte som er studert i form av telehelse etter opprinnelig protokoll. Foreløpig er indikasjonen at det kan være like effektivt som tradisjonell Lidcombe (Onslow et al., 2025). Av de andre programmene er det kun Palin PCI-manualen som beskriver hvordan man kan gjennomføre det over telehelse, men det er ikke studert etter samme protokoll som i manualen (Kelman & Botterill, 2020). Gruppebehandling for barnehagebarn som stammer er lite studert. Lidcombe-programmet er blitt forsøkt ut i et system med løpende inntak til gruppetimer der man når som helst kunne innrulleres i gruppebehandlingen. Det tok i snitt flere behandlingstimer å nå kriteriemålet knytt til prosent stammede stavelser (%SS), men ved 9 og 18 måneder var det ingen signifikante forskjeller mellom gruppene i %SS (Arnott et al., 2014). Gembäck et al. (2025) kombinert ulike elementer fra Palin PCI og RESTART-DCM i et online gruppetilbud. Behandlingen bestod av ukentlig diskusjonsgrupper i seks uker på 75 minutter hver der foresatte fikk en ny strategi de skulle implementere hver uke. «Special time» ble satt til 15 minutter hver dag. Studien rapporterte økt håndteringsevne blant de foresatte som deltok. Imidlertid bestod utvalget av fem barn, noe som fordrer mer forskning for kunne si noe mer sikkert om effekten.

Foresattes involvering, hjemmeoppgaver og logopedisk rådgivning

Alle programmene har det til felles at barn og foresatte skal gjøre aktiviteter sammen hjemme, som følges opp av logopeden etter at man har mottatt veiledning. Selve hjemmeoppgavens ramme skjer gjennom det Palin PCI og RESTART-DCM kaller for «special time», og det Lidcombe kaller «practice session», som kan ses i Tabell 5.

Antall minutter med hjemmeaktivitet for den enkelte foresatte varierer fra 5-15 minutter. Antall dager med aktivitet varierer fra minimum en gang om dagen tre dager i uka til en gang om dagen hver dag. Palin PCI og RESTART-DCM argumenterer med at det er det som skal til for å skape en endring i hjemmemiljøet til barnet, for at foresatte som barnas viktigste støttespillere skal kunne støtte barnet sitt (Franken et al., 2025; Kelman & Botterill, 2020). Lidcombe-programmet, som forutsetter en daglig strukturert aktivitetsøkt, bygger på at verbale tilbakemeldinger i den enkelte sesjonen fasiliterer stammefri tale og over tid bidrar til redusert stamming. Lidcombe-programmet har ikke som mål å gjøre generelle endringer i barnets språklige eller kommunikative miljø, slik det beskrives i andre indirekte tilnærminger, men innebærer en bevisst strukturering av samtaler i aktivitetsøkter og etter hvert i naturlige samtaler for å fremme mest mulig stammefri tale (Onslow et al., 2025).

Det som er gjennomgående for alle er at samarbeidet mellom logoped og foresatte ses på som essensielt for å hjelpe barnet. Foresatte som barnets viktigste relasjonelle partnere er involvert fra start til slutt i samtlige program. Innenfor Lidcombe er det gjort studier der andre familiemedlemmer deltok med en av foresatte av praktiske grunner (Subasi et al., 2022). Palin PCI skriver at signifikante andre omsorgspersoner kan inkluderes (Kelman & Botterill, 2020).

De konkrete hjemmeoppgavene er til enhver tid utgangspunktet for den neste veiledningstimen. Dette brukes som dokumentasjon på at alle involverte parter gjør det de skal, for å dokumentere fremdrift, for å problemløse ting som oppstår og sette videre mål for opplegget. Palin PCI og RESTART-DCM loggfører det som løpende tekst ut fra hvilke interaksjonsstrategier som er blitt fastsatt som mål (Franken et al., 2025; Kelman & Botterill, 2020). Lidcombe bruker et løpende vurderingsskjema der en foresatt graderer stammingen slik man opplevde stammingen den dagen fra 0-9 (Onslow et al., 2025).

Diskusjon

Gjennomgangen over viser at de inkluderte evidensbaserte behandlingsprogrammene deler flere overordnede strukturelle trekk, blant annet ukentlig oppfølging, hjemmeoppgaver og betydelig involvering av foresatte. Samtidig varierer programmene når det kommer til kartlegging, tidsbruk og målformulering. Disse likhetene og forskjellene danner utgangspunkt for den videre diskusjonen av barrierer knyttet til gjennomføring i norsk kontekst.

Mål for logopedisk behandling

Spesialpedagogisk hjelp skal gis inntil man har nådd målet med hjelpen (Barnehageloven, 2005). Helserettede behandlinger og intervensjoner skal også oppfylle et mål om endring eller bedring (Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011; WHO, u.å.). I denne studien har vi undersøkt hvilke praktiske rammer som inngår i evidensbasert behandling av barnehagebarn som stammer. Resultatene viste forskjeller i behandlingsmål i de tre inkluderte behandlingsprogrammene (jf. tabell 2), som kan virke semantisk. Samtidig reflekterer det hvordan ulike fagmiljøer anser stamming som fenomen, hvordan behandlingstradisjonen har vært og hvordan de har utviklet seg.

Lidcombe-programmet har tradisjonelt kun hatt et eksplisitt kriteriemål, nemlig å oppnå svært lav stammefrekvens. Dette kriteriemålet er brukt for å måle effekt og for å argumentere for at behandling med Lidcombe gjør at flere barn slutter å stamme, i tradisjonen av å være en behavioristisk atferdsorientert tilnærming til stamming (Edwards et al., 2024; Onslow, 2014; Onslow et al., 2025; Packman & Attanasio, 2017). RESTART-DCM har sammenlignet seg med Lidcombe og er vurdert som en like effektiv behandling når det kommer til kriteriet om å redusere stamming (De Sonneville-Koedoot et al., 2015), men har i siste reviderte manual beveget seg i retning av å ikke adressere stammefri tale som et eksplisitt mål i seg selv (Franken et al., 2025). Alle tre program oppgir et mål på å utvikle et støttende kommunikasjonsmiljø, uavhengig om man fortsetter å stamme eller ikke. Aksept later likevel til å være mer sentralt integrert i oppgaver og refleksjoner i Palin PCI og RESTART-DCM enn Lidcombe, om enn noe ulikt. Palin PCI har en direkte behandlingsfase der barnet kan lære seg noen taletekniske strategier, slik som pausebruk og rolig taletempo for å fasilitere mer flyt (Kelman & Botterill, 2020). RESTART-DCM hadde en liknende direkte fase før, men fjernet den blant annet fordi de opplevde det som dobbeltkommunikasjon (Franken et al., 2025; Franken & Laroes, 2021). Målene til Palin PCI om å øke barnets flyt og Lidcombes mål om stamme mindre, kan virke å være en kontrast til målet om at man skal kunne kommunisere uavhengig av om man fortsetter å stamme eller ikke, og ha aksept for stamming. På den ene siden har forskning vist at ulike tiltak kan påvirke stamming og flyt, i form av stammefrekvens eller strev, men på den andre siden at man ikke kan spå utfallet av behandling (Edwards et al., 2024; Franken et al., 2022). Det kan se ut som at målene og programmene reflekterer et syn på stamming som enten er noe man primært skal redusere, håndtere og/eller akseptere.

Basert på eksisterende studier og litteratur er det vanskelig å sidestille behandlingsresultatet på tvers av programmene. Lidcombe og RESTART-DCMs studier har henholdsvis hatt kriterier på under 1 prosent stammede stavelser (%SS) eller 1,5 %SS for å definere suksess i form at barnet har sluttet å stamme (De Sonneville-Koedoot et al., 2015; Onslow et al., 2025). De Sonneville-Koedoot et al. (2015) har også blitt møtt med kritikk for at de lot 1,5 %SS indikere at man har sluttet å stamme (Bergþórsdóttir & Ingham, 2017). Sagt med andre ord, så er det fremdeles en tilstedeværelse av utvilsom stamming, men ikke av en hyppighet som gjør at de tallmessig defineres for å være barn som stammer lengre jf. forskningskriteriet som er satt for å hevde «suksess». Palin PCIs siste store studie viste bare til nedgang i stammefrekvens på gruppenivå, og økning i foresattes og barns håndtering, og har ikke publisert data som gjør at de tre kan sammenlignes med de samme spesifikke %SS-kriteriene som suksess (Millard et al., 2018). De siste årene har det kommet frem at selv-rapportering blant barn kan indikere at færre deltagere i studier har sluttet å stamme enn det som var rapportert (Edwards et al., 2024; Einarsdóttir et al., 2020, 2024; Franken et al., 2018), men også at andre barn slutter å stamme på et senere tidspunkt (Franken et al., 2018; Treleaven et al., 2025). Andre har påpekt at studier gjennomføres så ulikt at de ikke kan sammenlignes (Onslow & Lowe, 2019). Flere har ytret sterk skepsis til eller avvist at behandling per nå er bedre enn naturlig bedring når målet er å slutte å stamme (Chang et al., 2025; Edwards et al., 2024; Onslow, Lowe, et al., 2024; Ratner & Brundage, 2026).

Nonis et al. (2022) fant i deres systematiske gjennomgang av foreldres oppfatninger og erfaringer med stamming hos barn at mange foreldre forventer at barnet vil slutte å stamme. Samtidig rapporteres det om foreldregrupper som i større grad er opptatt av barnets selvfølelse, mestring og håndtering av stamming, samt av å øke egen kunnskap om stamming for bedre å kunne støtte barnet sitt. Studien viser også at enkelte foreldre opplevde manglende samsvar mellom egne forventninger og det behandlingstilbudet de mottok. Nonis et al. (2022) fremhever betydningen av å drøfte realistiske mål i den enkelte sak utover det å slutte å stamme, blant annet gjennom å informere foreldre om hvordan behandling er lagt opp og ved å bidra til økt kunnskap om stamming i foreldregruppen og i samfunnet generelt. Manglende samsvar mellom behandling og forventninger hos foreldre ble også rapportert av Hansen (2021), der flere av foreldrene så for seg at tydeligere målformuleringer ville gi bedre forståelse av behandlingsforløpet. Selv om manglende mål i seg selv ikke er en typisk barriere, kan manglende kommunikasjon rundt sammenhengen mellom mål og tiltak innvirke på foreldres opplevelse av samarbeidet. I Norge vil PP-rådgiveren i noen tilfeller være den første som møter foreldrenes forventninger til stammebehandling før det skal skrives ned mål i den sakkyndige vurderingen, i andre tilfeller vil det være den utøvende logopeden, enten offentlig ansatt eller næringsdrivende (Bjella & Thomassen, 2025; Utdanningsdirektoratet, 2025).

Varighet, omfang, innhold og organisering av behandling

Våre resultater viser at behandling av barnehagebarn som stammer, fra kartlegging gjennom hele oppfølgingsperioden kan vare mer enn ett år (tabell 3), med ukentlig timer i en lengre eller begrenset periode ut fra hvilken tilnærming man starter opp med. Om vi skal følge den spesialpedagogiske tiltakskjeden rundt et barn i norsk kontekst, oppstår det mulig noen barrierer. PPT er de som skal ta den fulle utredningen, og den utøvende logopeden kommer inn etter at vedtaket er fattet hos vedtaksinstansen. Antall timer og tiltak kommer som en anbefaling fra PPT, som bare vedtaksinstansen kan gjøre om på om det er faglig begrunnet (Utdanningsdirektoratet, 2025). Om logopeden skulle bli instruert til å bruke mindre timer enn det som reelt trengs fra arbeidsgiver, kan hen oppleve en ressursbarriere for å utøve EBP, noe som kom frem av Kirmess et al. (2023) sine data. Da kan logopeden havne i en situasjon der det ikke er satt av nok timer til å nå målene, og behandlingen står i fare for å bli utilstrekkelig. PPT skal også gi sine anbefalinger knytt til innholdet i tiltakene og hva slags kompetanse som anses nødvendig (Utdanningsdirektoratet, 2025). Slike anbefalinger kan bidra til å sikre nødvendig kompetanse, ettersom manglende kompetanse er identifisert som en barriere i tidligere forskning (Baxter et al., 2016; Kefalianos et al., 2022; Kirmess et al., 2023). Den spesialpedagogiske tiltakskjeden med PPT som mellominstans er en mulig organisatorisk barriere som gjør iverksetting av gode tiltak mer innviklet, samtidig som hensikten er å sikre barnet riktig lovfestet hjelp. Om en logoped skulle iverksatt tiltak i tråd med de multifaktorielle tilnærmingene burde logopeden vurdere språk- og språklydferdigheter, noe som i så fall skal inkorporeres i behandlingsplanen (Franken et al., 2025; Kelman & Botterill, 2020). Utgangspunktet til RESTART-DCM er at «her og nå»-situasjonen gjenspeiler en skjevfordeling mellom krav og kapasitet, som logopeden skal bidra til å jevne ut gjennom skreddersydde tiltak (Franken et al., 2025). De fordrer oppdatert og fersk kartlegging av språk og uttale. I tillegg kan foresattes og barnets oppfatning av stammingen, og hvordan de emosjonelt reagerer på det, ha endret seg mye fra utredning hos PPT til vedtaket kan iverksettes. Enten det er gjennom offentlig utredning eller privat, må tiltak justeres ut fra situasjonen slik den er her og nå.

Begge foresatte skal sette av ukentlige timer med barn og logoped om man følger rammeverkene til Palin PCI og RESTART-DCM (Franken et al., 2025; Kelman & Botterill, 2020). I Lidcombe holder det at én foresatt deltar som behandlingspartner (Onslow et al., 2025). Om foresatte ikke evner, vil eller har tid til å gjøre det som skal til, vil ikke programmene ha effekt etter deres skjønn, og man bør derfor utsette eller avslutte behandling til man kan gjennomføre mer av innholdet (Franken et al., 2025; Kelman & Botterill, 2020; Onslow et al., 2025). Alle programmer skal tilpasses det enkelte barnet gjennom dialog mellom foresatt og logoped, men på et skjønnsmessig punkt må logopeden vurdere om det gis reell hjelp til barnet eller ikke. Omfanget av behandlingsprogrammene er noe som er blitt rapportert som vanskelig både av foresatte og logopeder (Haukdal, 2019; Tryggestad, 2019). Enten er behandlingen for lite tilpasset fra logopedens side slik at man ikke imøtekommer foresattes liv og hverdag, eller så er det en kulturell barriere og manglende forståelse som står i veien som de fagkyndige må jobbe for å imøtekomme og forklare. Sterk foreldreinvolvering er normen ved alle omtalte evidensbaserte tiltak, også historisk på siden av de behandlingsprogrammene som er nevnt i denne studien (Eggers et al., 2023; Sidavi & Fabus, 2010). Foresattes viktige rolle er det som trekkes frem ved all tidlig innsats (Granone et al., 2022).

Det å bruke egen ekspertise og tilpasse det til barna man skal jobbe med fordrer mye kunnskap og ferdigheter hos logopedene, og igjen et hjelpeapparat som tillater fleksibilitet. Studier er ofte kontrollerte og styrt fra forskningsmiljøet for å sikre at dataene er metodisk gyldige, inntil programmene blir brukt i vanlige kliniske settinger i hverdagslige miljø (Robey, 2004). En studie der Lidcombe-behandling foregikk i vanlige kliniske omstendigheter med logopeder, viste at timer annenhver uke i snitt var like effektivt som å gi det ukentlig (O’Brian et al., 2013). I tillegg så de at de logopedene som hadde gjennomgått formell Lidcombe-trening hadde raskere suksess med å nå målene i programmene og at de fulgte programmet bedre enn de ikke-trente logopedene (O’Brian et al., 2013). Dette gir støtte til å bruke fleksibiliteten i EBP til å vurdere andre tidsmessige rammer for å imøtekomme foresatte og bygger oppunder viktigheten av å ha gjennomgått kurs.

Vår analyse av programmene viser at selve logopedtimene legger opp til å foregå i et lukket rom med barn, foresatte og logoped. For å imøtekomme foresattes utfordringer med logistikk kan det være mulig å bruke rom hos barnehagen eller i en kombinasjon (Kirmess et al., 2023). Dette kunne vært en måte å bryte noen av barrierene og komme de foresatte i møte som ikke har anledning til å reise til barnehage, hente barnet, og så dra til logoped, for så å levere barnet i barnehagen igjen. Dette vil på sin side fordre at den omreisende logopeden er organisert på en måte at man kan gi et godt tilbud til de med behov og at utreise ikke tar for mye tid. Det blir derfor også et spørsmål om kommunale ressurser eller hvordan den næringsdrivende logopeden legger opp hverdagen. Et annet alternativ for å bryte noen av barrierene er å kombinere fysiske timer med telehelse (Baxter et al., 2016; Donaghy & Smith, 2016). I dag er det som nevnt bare Lidcombe-programmet som har blitt prøvd ut i et telehelseformat med et generaliserbart utvalg (Onslow et al., 2025). Basert på at innholdet i Palin PCI og RESTART-DCM i stor grad består av veiledning, refleksjon og tilbakemelding etter en runde med utprøving, kan en logoped utøve skjønn for å vurdere om telehelse kan være aktuelt for å gi et tilbud i tråd med EBP (Gembäck et al., 2025). Kirmess et al. (2023) oppgir at ingen av logopedene i deres utvalg fra 2019 benyttet telehelse. På daværende tidspunkt var ikke videotimer refusjonsberettiget av Helfo, noe som først ble tillat under pandemien i 2020 og senere videreført med ny forskrift (Helse- og omsorgsdepartementet, 2021b, 2021a). I en større kartlegging over logopedtilbudet i norske kommuner samlet inn i 2025, kom det frem at 20 prosent av kommunene (n=114) tilbød telehelse og at flere også hadde mål starte opp med digitale tjenester. Tilsvarende svarte 74 prosent av næringsdrivende logopeder (n=72) at de tilbød videokonsultasjoner. Dette er tall på tvers av fagområder og inkluderer også skolebarn, men viser at videokonsultasjoner er noe som brukes av logopeder i dag (Bjella & Thomassen, 2025)

Foresattes involvering, hjemmeoppgaver og logopedisk rådgivning

En betydelig del av logopedisk behandling av stamming foregår i hjemmemiljøet gjennom daglige økter på 5–15 minutter mellom foresatte og barn, og alle programmene forutsetter systematisk dokumentasjon. Denne dokumentasjonen skal alltid gjennomgås med logopeden for å evaluere fremdrift. Dersom det er vanskelig å sette av 5–15 minutter med enetid tre til sju dager i uken, skal logopeden i samarbeid med foresatte forsøke å problemløse dette, og eventuelt vurdere å sette behandlingen på pause (Franken et al., 2025; Kelman & Botterill, 2020; Onslow et al., 2025). En logoped vil kunne oppleve en faglig konflikt i egen utøvelse av EBP som også gjenspeiles i de yrkesetiske retningslinjene til Norsk logopedforbund. Logopeder skal holde seg faglig oppdatert, unngå uheldige bivirkninger for brukeren, ha fokus på dialog og medbestemmelse, og avslutte tjenesten «ved måloppnåelse eller når bruker ikke kan nyttiggjøre seg tiltaket» (Norsk logopedforbund, u.å.). Foresatte kan ha vanskeligheter med å gjennomføre hjemmeoppgavene slik de skal, samtidig som mange publiserte studier på effektive behandlinger heller ikke gir leseren informasjon om hvorvidt behandlingen ble gitt korrekt eller likt til alle deltagerne (Bergþórsdóttir et al., 2022; Hofslundsengen et al., 2022). Rammene er der likevel for å hjelpe foresatte med å utføre de konkrete tiltakene. Ut fra EBP bør man som logoped kunne ta løpende skjønnsmessige vurderinger om hvorvidt man skal fortsette, om det skal settes andre kriterier, og på hvilket stadium det vurderes at behandlingen ikke lenger har ønsket effekt.

Logopedens oppgave som rådgiver etter behandlingsprogrammenes vilkår er å bidra til konstruktiv veiledning, for å kunne hjelpe foresatte med å gjennomføre tiltakene som må gjøres slik at hjelpen er evidensbasert. Ettersom Palin PCI og RESTART-DCM legger opp til endringer i hjemmemiljø gjennom ulike former for familiestrategier og tiltak, må barnets hjemmemiljø med foresatte være til stede i behandlingen. Behandling av barnehagebarn som stammer tar utgangspunkt i foreldre-barn-intervensjoner (De Sonneville-Koedoot et al., 2015; Eggers et al., 2023; Onslow & Millard, 2012). Det er det vi har evidens for i dag, men logopeder som har kompetansen til å bruke disse programmene har rapportert at det ikke er enkelt å få foresatte til å delta (Kirmess et al., 2023). Dette kan komme av ulike barrierer og ikke logopedenes egne preferanser. Stamming som fagfelt, og logopedien for øvrig i Norge, har en lang utdannings- og behandlingstradisjon, samt virke, innen spesialpedagogikk (Grove & Bangstad, 2002; Koss et al., 2002; Preus, 1978, 1998). At stammebehandling anses som spesialpedagogiske tiltak innenfor Barnehageloven kan, i seg selv, medføre at det er miljøet i barnehagen og barnets utvikling der som blir i fokus. Dette henger sammen med PPT mandat, sakkyndighetsarbeidet og den spesialpedagogiske tiltakskjeden (Bjella & Thomassen, 2025; Utdanningsdirektoratet, 2025). Da kan familiemiljøet og foresattes rolle bli sekundær, og timeantallet og organiseringen settes ut fra et perspektiv om å gi barnehagen veiledning eller at man tilbyr barnet direktetimer i barnehagen med lite foreldreinvolvering. Det ligger i føringene for enkeltvedtak at det skal tilbys rådgivning til foresatte (Barnehageloven, 2005; Utdanningsdirektoratet, 2025), men behandling av barnehagebarn som stammer slik det kommer frem av tabell 2-4 er primært foreldrerådgivning. Ut fra dette kan det argumenteres for at sakkyndige vurderinger og vedtak i større grad bør rette seg mot foreldreveiledning når målet er å støtte barnet og foresatte i håndtering av stamming. Det betyr ikke at man ikke skal gi veiledning til barnehagen, men at foresatte ansees som en nøkkelfaktor i tiltak og oppfølging (Fyhn et al., 2021; Granone et al., 2022; Halogen, 2023). Sett bort fra disse systembarrierene, kan foresattes forestilling rundt behandlingskulturen spille inn, at de forventer at det kan «fikses» i barnehagen og at de ikke har noen aktiv rolle, noe som en tidligere studie av foresatte som hadde mottatt Lidcombe avdekte og som norske logopeder har rapportert (Hayhow, 2009; Tryggestad, 2019).

Kirmess et al. (2023) fant at 83 prosent av de norske logopedene i utvalget gjennomførte behandling i barnehagen og 45 prosent på logopedkontor. Dette indikerer at flere av logopedene i utvalget kombinerer utreise til barnehage og behandling på kontor. Kirmess et al. (2023) viser til Ratner (2018) sitt argument om at behandling i hjemmet har større potensial fordi det skjer i barnets hverdagsmiljø. Videre argumenter Kirmess et al. (2023) for at barnehagen kan anses som en del av barnets hverdagsmiljø i Norge, begrunnet i at 93 prosent av norske barn tilbringer mesteparten av dagen i barnehagen. De peker på behovet for mer forskning i barnehagesetting, og på hvordan familier kan inkluderes i barnehagebaserte intervensjoner. Dette er et interessant poeng, men det er samtidig en direkte motsetning til hvordan de evidensbaserte programmene er lagt opp, der foreldreinvolvering er en sentral forutsetning for gjennomføring og barnehage kun nevnes perifert i Palin PCI manualen (Kelman & Botterill, 2020). I kasusbeskrivelsen som presenteres av Ratner (2018) fremkommer det innledningsvis at barnet tilbringer store deler av dagen med andre omsorgspersoner enn foreldrene. Samtidig er forfatteren tydelig i sin faglige anbefaling av familiebaserte intervensjoner, og fremhever betydningen av å informere foresatte om hva forskningen sier og involvere dem i behandlingen, og at det er der potensialet ligger. Bruken av barnehagedeltakelse som begrunnelse for behandlingsarena kan videre nyanseres ved at høy barnehagedekning ikke er særnorsk. Det er tilsvarende høyt i flere sammenlignbare land, inklusivt Nederland der RESTART-DCM ble utviklet og Storbritannia der alle barn starter i skolen ved 4-5 års alder og Palin PCI ble utviklet til barn opptil 7 år (East Riding of Yorkshire Council, 2025; Eurostat, 2025; Gov, 2024, 2025; Tax Administration, u.å.). En lignende problemstilling om finske barnehagebarns store tilstedeværelse i barnehagen ble nevnt i forarbeidet til de finske nasjonale retningslinjene for stammebehandling (Laiho et al., 2022). Til tross for dette legger de finske nasjonale retningslinjene hovedvekten på foreldreinvolvering, med veiledning til barnehage som et supplement, basert på den samlede evidensen for effektive tiltak per i dag (Laiho et al., 2021, 2023). På lik linje med de finske retningslinjene bygger de svenske nasjonale retningslinjene på det internasjonale evidensgrunnlaget for behandling av barn som stammer, herunder forskning på Lidcombe-programmet, Palin PCI og RESTART-DCM (Grundström et al., 2015). Retningslinjene fremhever betydningen av tett samarbeid med og veiledning av foreldre i behandlingen. Dette skjer i en nordisk kontekst der Sverige, i likhet med Norge og Finland, har tilsvarende høy barnehagedekning (Eurostat, 2025; Grundström et al., 2015; Grönlund & Öun, 2020; Lag om småbarnspedagogik, 2018; OKM, u.å.; Skolverket, 2024; Stat, 2023). Når høy barnehagedeltakelse brukes som argument for å anse barnehagen som et sentralt hverdagsmiljø for behandling, kan dette bidra til å legitimere eksisterende organisatoriske rammer fremfor å tilpasse systemet rundt barnet til forutsetningene som evidensbaserte tiltak faktisk stiller. Dette kan forstås som en videreføring av den spesialpedagogiske tiltakskulturen med barnehagen i fokus, der barnehagen gis forrang som arena på bekostning av foreldreinvolvering som primærtiltak, til tross for at evidensbaserte programmer stiller andre forutsetninger for gjennomføring. Uavhengig av arena fremstår involvering av foresatte som en sentral forutsetning for behandling av barnehagebarn som stammer.

Kliniske implikasjoner

Tidligere forskning har dokumentert effekt av flere behandlingsprogram som kan tilpasses den enkelte familie, i tråd med EBP (De Sonneville-Koedoot et al., 2015; Franken et al., 2025; Kelman & Botterill, 2020; Laiho et al., 2022; Millard et al., 2018; O’Brian et al., 2013; Onslow et al., 2025; Preston et al., 2022; Sjøstrand et al., 2021; Subasi et al., 2022). Samlet sett viser analysen at evidensbaserte behandlingsprogrammer for barnehagebarn som stammer stiller klare krav til organisering, foreldreinvolvering og tidsbruk. Det er i overgangen til praksis at barrierer kan oppstå (Baxter et al., 2016; Kefalianos et al., 2022; Kirmess et al., 2023, 2025; Nonis et al., 2022). Det kan være behov for en kulturell omstilling, fra foresatte til arbeidsgivere, knyttet til hvilke forutsetninger som ligger til grunn for å kunne motta dokumentert hjelp. Dersom foresatte ikke har mulighet til å sette av den minimumstiden programmene legger opp til, kan behandlingen i mindre grad dekke det reelle behovet fra et logopedfaglig perspektiv. Dette peker på betydningen av tydelig kommunikasjon og samhandling mellom logopeder og involverte instanser, med utgangspunkt i tilgjengelig forskning. Det er slik praksis utvikles og endres over tid.

PP-rådgiveren har en sentral rolle i å kommunisere mål i den sakkyndige vurderingen, da det spesialpedagogiske systemet er slik at logopeden som kommer inn er den som skal oppfylle innholdet og jobbe med det som kommer frem fra den sakkyndige vurderingen eller vedtaket (Utdanningsdirektoratet, 2025). Uavhengig av en sakkyndig vurdering, vil logopeden måtte svare på spørsmål og forklare intensjonen med aktivitetene til foresatte for å bygge felles forståelse av hva som skjer (Nonis et al., 2022). Det å ha kunnskap om hvordan mål og middel henger sammen er derfor meget sentralt. Denne felles bevisstgjøringen er viktig, uavhengig om primærønsket hos barn og/eller foresatte er å slutte å stamme eller håndtere det bedre. Hvis ikke kan det oppstå barrierer mellom foresatte og logoped, logoped og PPT, eller foresatte og PPT. Logopeder og PP-rådgivere er faglige autoriteter som har mandat, utdanning og mulighet til å gi foresatte informerte valg.

Foresatte er den mest stabile ressursen i livet til barnet som begynner å stamme. Selv om programmene har en midlertidig varighet, er oppfølgingen potensielt flerårig. Det mangler forskning på hvilken rolle barnehagepersonell kan ha i stammebehandling. Å legge ansvaret for stammingen på en eller flere ansatte i barnehagen, vil ikke nødvendigvis gi kontinuitet i miljøet over lengre tid. Formålet med Palin PCI og RESTART-DCM er å bevisstgjøre og øve på gode tiltak som skal bli en naturlig del av hverdagen. Selv Lidcombe-kommentarene skal fases inn i hverdagen før det fases ut. Foresatte er de eneste som kan gi den kontinuiteten som trengs for å hjelpe barnet som begynner å stamme over tid og som er til stede etter barnehagen. Om stammingen fortsetter inn i skolealder, så blir ikke de ansatte i barnehagen med inn i skolen. Foresatte kommer til å være der som barnets viktigste støttespiller hele livet ut.

Selv om informasjon om evidensbasert behandling av stamming er noen få tasteklikk unna i form av artikler på nett, egne nettsider, manualer som kan kjøpes eller lastes ned gratis, og årlige digitale og fysiske kurs verden rundt, trengs det informasjonsarbeid for å gjøre om de ulike barrierene som hindrer dokumentert hjelp. Barnehagene kan ha en viktig rolle i å informere om hvordan behandling fungerer og veilede foresatte til å oppsøke hjelp. PPT kan bidra med å anbefale riktig ressursbruk og opplæringskontorene skal normalt fatte vedtak som er i tråd med PPTs vurdering eller gjøre justeringer så langt det er begrunnet faglig og ikke økonomisk. Logopeder bør avklare forventninger med foresatte tidlig og bidra med informasjonsarbeid på arbeidsplassen og til andre relevante instanser. Vi vil argumentere for at alle logopeder, offentlige ansatte som private næringsdrivende, har en viktig rolle i å formidle hvorfor tiltak gjennomføres som de gjør og hva forskningen viser. God logopedisk praksis bør være forankret i faglig kunnskap og etiske vurderinger, og ikke styres av preferanser, økonomiske hensyn eller etablerte praksiskulturer.

Studiens begrensninger

Denne studien begrenser seg til rammene og kan ikke brukes til å si noe om konkrete behandlingsaktiviteter eller effekt. Studien har begrenset seg til å se på tre evidensbaserte behandlingsprogram og kan ha utelatt eventuelle programmer som kan ha blitt introdusert i Norge før 2015. Ut fra artikkelforfatternes kjennskap er det kun Lidcombe og Palin PCI av evidensbaserte program som har vært tilgjengelig før 2015 gjennom nasjonale kurs eller ved at logopeder har reist til utlandet. Det australske «Westmead Program» (Andrews et al., 2023) er et nyere behandlingsprogram som både kan vise til effektstudier og manual, men lite kursvirksomhet globalt per i dag.

Konklusjon

De tre evidensbaserte programmene som har blitt analysert har til felles at foresatte er involvert i timer med logoped på en ukentlig basis med tilhørende hjemmeoppgaver i en begrenset eller lengre periode. Det innebærer at, inklusiv kartlegging, så trenger den enkelte logoped og foresatte å sette av minimum 13 timer eller mer, men alle behandlingsprogram er dynamiske og tilpasses den enkelte og vil innebære en tidsramme på over ett år fra første kartleggingstime til siste oppfølgingstime. Beslutningstakere, arbeidsgivere, PPT og den enkelte logoped må være klar over dette. Foresatte må likeledes bli gjort klar over dette ved oppstart. Stammebehandling med målsetting om å redusere stamming, og/eller styrke barnets selvhåndtering og foresattes håndtering av stamming tar tid og krever noe av alle parter. Det trengs også flere uavhengige studier der flere av programmene blir prøvd ut i hverdagslige kliniske behandlingssettinger på tvers av land og kulturer.

Finansiering

Artikkelforfatterne har ikke mottatt finansiering i forbindelse med denne publikasjonen.

Deklarasjon av interessekonflikter

Forfatterne er selv personer som stammer og har deltatt på kurs i Lidcombe, Palin PCI, RESTART-DCM og vært medarrangør for kurs i Mini-KIDS i Norge. Et planlagt kurs i RESTART-DCM ble avlyst i 2023. Finbråten er Accredited Palin PCI Therapist. Begge forfattere er medstiftere av den frivillige organisasjonen Stammestyrke (2024), som arbeider for stammestøttende praksis.

Bruk av kunstig intelligens (KI):

Forfatterne benyttet ChatGPT (OpenAI, GPT-5.2) i begrenset omfang til språklig presisering i forbindelse med tilføyd tekst i siste revisjon etter fagfelle- og redaksjonelle kommentarer. All faglig analyse, argumentasjon og konklusjoner er forfatternes egne, og ingen deler av det vitenskapelige innholdet er generert av KI. Forfatterne tar fullt ansvar for hele artikkelens innhold.

Referanseliste

Ambjørnsen, I. (2011). Logopeders arbeid med førskolebarn som stammer: En kvantitativ undersøkelse [UiO]. https://www.duo.uio.no/handle/10852/31409

Andrews, C., Trajkovski, N., O’Brian, S., & Onslow, M. (2023). The Westmead Program Treatment Guide (1.3). https://utsd8.prod.acquia-sites.com/sites/default/files/2023-03/Westmead%20Program%20Treatment%20Guide%20v1.3%202023-03-01.pdf

Arnott, S., Onslow, M., O’Brian, S., Packman, A., Jones, M., & Block, S. (2014). Group Lidcombe Program Treatment for Early Stuttering: A Randomized Controlled Trial. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 57(5), 1606–1618. https://doi.org/10.1044/2014_JSLHR-S-13-0090

Attanasio, J. S. (2006). A response to Bernstein Ratner (2005). Journal of Fluency Disorders, 31(2), 153–154. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2005.12.002

Barnehageloven. (2005). Lov om barnehager (LOV-2005-06-17-64). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64

Baxter, S., Johnson, M., Blank, L., Cantrell, A., Brumfitt, S., Enderby, P., & Goyder, E. (2015). The state of the art in non-pharmacological interventions for developmental stuttering. Part 1: a systematic review of effectiveness. International Journal of Language & Communication Disorders, 50(5), 676–718. https://doi.org/10.1111/1460-6984.12171

Baxter, S., Johnson, M., Blank, L., Cantrell, A., Brumfitt, S., Enderby, P., & Goyder, E. (2016). Non-pharmacological treatments for stuttering in children and adults: a systematic review and evaluation of clinical effectiveness, and exploration of barriers to successful outcomes. Health Technology Assessment, 20(2), 1–302. https://doi.org/10.3310/HTA20020

Bergþórsdóttir, Í., Crowe, K., & Einarsdóttir, J. T. (2022). Implementation fidelity in parent-implemented interventions for stuttering. Clinical Linguistics & Phonetics, 36(10), 904–927. https://doi.org/10.1080/02699206.2021.1965659

Bergþórsdóttir, Í., & Ingham, R. J. (2017). Putting the cart before the horse: A cost effectiveness analysis of treatments for stuttering in young children requires evidence that the treatments analyzed were effective. Journal of Communication Disorders, 65, 65–67. https://doi.org/10.1016/J.JCOMDIS.2016.04.006

Bjella, M., & Thomassen, M. N. (2025). Kartlegging av det nasjonale logoped- og audiopedagogtilbudet. Rambøll Management Consulting.

Bothe, A. K. (2004). Evidence-based practice in stuttering treatment: An introduction. I A. K. Bothe (Red.), Evidence-Based Treatment of Stuttering (s. 3–13). Lawrence Erlbaum Associates, Inc.

Brignell, A., Krahe, M., Downes, M., Kefalianos, E., Reilly, S., & Morgan, A. (2021). Interventions for children and adolescents who stutter: A systematic review, meta-analysis, and evidence map. Journal of Fluency Disorders, 70. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2021.105843

Chang, S. E., Garnett, E. O., Etchell, A., & Chow, H. M. (2019). Functional and Neuroanatomical Bases of Developmental Stuttering: Current Insights. Neuroscientist, 25(6), 566–582. https://doi.org/10.1177/1073858418803594

Chang, S. E., Jackson, E. S., Santayana, G., Zavos, G., & Onslow, M. (2025). Contemporary clinical conversations about stuttering: What does brain imaging research mean to clinicians? International Journal of Speech-Language Pathology, 27(2), 265–271. https://doi.org/10.1080/17549507.2024.2327472

De Sonneville-Koedoot, C., Stolk, E., Rietveld, T., & Franken, M.-C. (2015). Direct versus Indirect Treatment for Preschool Children who Stutter: The RESTART Randomized Trial. PLOS ONE, 10(7), e0133758. https://doi.org/10.1371/JOURNAL.PONE.0133758

Dollaghan, C. (2007). The handbook for evidence-based practice in communication disorders. Paul H. Brookes Publishing. https://psycnet.apa.org/record/2007-03655-000

Donaghy, M., & Smith, K. (2016). Management options for pediatric patients who stutter: current challenges and future directions. Pediatric health, medicine and therapeutics, 7, 71–77. https://doi.org/10.2147/PHMT.S77568

East Riding of Yorkshire Council. (2025, desember 15). Demand for Childcare. https://intel-hub.eastriding.gov.uk/childcare-sufficiency-assessment/demand-for-childcare-2/#/view-report/11127836a9a44d30a69d890c4c95cc82/E06000011

Edwards, B. L., Jackson, E. S., Kefalianos, E., Sheedy, S., & Onslow, M. (2024). Contemporary clinical conversations about stuttering: Can intervention stop early stuttering development? International Journal of Speech-Language Pathology. https://doi.org/10.1080/17549507.2024.2371870

Eggers, Kurt, Millard, S. K., & Yaruss, J. S. (2023). Considering Commonalities in Stuttering Therapy. I K Eggers & M. Leahy (Red.), Clinical cases in fluency disorders. Routledge, Taylor & Francis Group. https://orcid.org/0000-0003-4221-2063

Einarsdóttir, J. T., Crowe, K., Kristinsson, S. H., & Másdóttir, T. (2020). The recovery rate of early stuttering. Journal of Fluency Disorders, 64. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2020.105764

Einarsdóttir, J. T., Hermannsdóttir, B., & Crowe, K. (2024). A prospective 14-year follow-up study of the persistence and recovery of stuttering. Journal of Fluency Disorders, 80. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2024.106058

Eurostat. (2025, juni). Early childhood education statistics. https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php?title=Early_childhood_education_statistics

Folketrygdloven. (1997). Lov om folketrygd. I § 5-10. Behandling hos logoped og audiopedagog (LOV-1997-02-28-19; LOV-1997-02-28-19). https://lovdata.no/nav/folketrygdloven/kap5/%C2%A75-10

Franken, M.-C., Koenraads, S. P. C., Holtmaat, C. E. M., & van der Schroeff, M. P. (2018). Recovery from stuttering in preschool-age children: 9 year outcomes in a clinical population. Journal of Fluency Disorders, 58, 35–46. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2018.09.003

Franken, M.-C., & Laroes, E. (2021). RESTART-DCM Method. https://www.restartdcm.nl

Franken, M.-C., Laroes, E., van Ormondt, J., de Smit, F., & Stipdonk, L. (2025). RESTART-DCM Method (3.0). https://restartdcm.nl/wp-content/uploads/2025/02/RestartDCM-Method-2025.pdf

Franken, M.-C., Millard, S., & Hearne, A. (2022). Preschool-Age Children. I P. M. Zebrowski, J. D. Anderson, & E. G. Conture (Red.), Stuttering and Related Disorders of Fluency (Fourth edition, s. 153–173). Thieme.

Frigerio-Domingues, C., & Drayna, D. (2017). Genetic contributions to stuttering: the current evidence. Molecular Genetics & Genomic Medicine, 5(2), 95–102. https://doi.org/10.1002/MGG3.276

Fyhn, T., Radlick, R. L., & Sveinsdottir, V. (2021). Unge som står utenfor arbeid, opplæring og utdanning. En analyse av unge i NEET-kategorien. https://www.ks.no/contentassets/25072fbf9d4d4577899c335e431117d7/Unge-utenfor-arbeid-opplering-og-utdanning.pdf

Gaugstad, M. (2021). Palin Parent-Child Interaction therapy for barnehagebarn som stammer - En kvalitativ studie av norske logopeders erfaringer [NTNU]. https://hdl.handle.net/11250/2983860

Gembäck, C., McAllister, A., Femrell, L., & Lagerberg, T. E. (2025). Online indirect group treatment for preschool children who stutter—Effects on stuttering severity and the impact of stuttering on child and parents. International Journal of Language & Communication Disorders, 60(2). https://doi.org/10.1111/1460-6984.70008

Gov. (2024). Check you’re eligible for free childcare if you’re working. https://www.gov.uk/check-eligible-free-childcare-if-youre-working

Gov. (2025). Childcare and early years survey of parents. Reporting year 2024. https://explore-education-statistics.service.gov.uk/find-statistics/childcare-and-early-years-survey-of-parents/2024

Granone, F., Reikerås, E., Sæbø, J., Solheim, K., Kaltvedt, E., Ree, M., Esmaeeli, S., Furskog-Risa, E. C., & Dybvig-Jober, M. (2022). Rapport om de 1000 første dagene i et individs liv - En sammenstilling og analyse av eksisterende kunnskap og forskning om de 1000 første dagene i et individs liv, inklusive livet i magen. https://www.ks.no/fagomrader/innovasjon/partnerskap-for-radikal-innovasjon/rapport-om-de-1000-forste-dagene-i-et-individs-liv/

Greenhalgh, T., Thorne, S., & Malterud, K. (2018). Time to challenge the spurious hierarchy of systematic over narrative reviews? European journal of clinical investigation, 48(6). https://doi.org/10.1111/ECI.12931

Greenwell, T., & Walsh, B. (2021). Evidence-Based Practice in Speech-Language Pathology: Where Are We Now? American journal of speech-language pathology, 30(1), 186–198. https://doi.org/10.1044/2020_AJSLP-20-00194

Gressgård, K. (2021). Logopeders arbeid med førskolebarn som stammer - en intervjustudie [NTNU]. https://hdl.handle.net/11250/2784412

Grove, H., & Bangstad, M. L. (2002). Logopedi i kompetansesentrene. I L. Bodin, R. Fosser, G. Bølling, & M. M. Koss (Red.), Logopedi ved tusenårsskiftet (s. 28–50). Norsk logopedlag.

Grundström, P., Lindström, E., Lundström, C., Philgren, A., & Ineke, S. (2015). Svenska logopedförbundets arbete med kliniska riktlinjer. www.logopedforbundet.se

Grönlund, A., & Öun, I. (2020). Minding the Care Gap: Daycare Usage and the Negotiation of Work, Family and Gender Among Swedish Parents. Social Indicators Research, 151(1), 259–280. https://doi.org/10.1007/S11205-020-02366-Z/TABLES/5

Guttormsen, L. S., Kefalianos, E., & Næss, K. A. B. (2015). Communication attitudes in children who stutter: A meta-analytic review. Journal of Fluency Disorders, 46, 1–14. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2015.08.001

Guttormsen, L. S., Melle, A. H., Hoff, K., & Næss, K.-A. B. (2019). Stammebehandling av barnehagebarn: Norske logopeders praksis. Norsk tidsskrift for logopedi, 6–13. https://www.duo.uio.no/handle/10852/76008

Haddaway, N. R., Collins, A. M., Coughlin, D., & Kirk, S. (2015). The Role of Google Scholar in Evidence Reviews and Its Applicability to Grey Literature Searching. PLoS ONE, 10(9). https://doi.org/10.1371/JOURNAL.PONE.0138237

Hagen, A. (2022). Logopeders erfaringer med Mini-KIDS – en modifiseringstilnærming for barn i barnehagealder som stammer [Nord]. https://nordopen.nord.no/nord-xmlui/handle/11250/3018067

Halogen. (2023). Utfordringer og behov knyttet til helhetlig innsats for inkludering av barn og unge. https://kudos.dfo.no/dokument/63615/

Hammer, A. K. (2022). Opplevd og ønsket støtte hos voksne som stammer [Nord]. https://nordopen.nord.no/nord-xmlui/handle/11250/3018112

Hansen, M. (2021). Hvordan opplever foreldre den logopediske behandlingen når de har et førskolebarn som stammer? [NTNU]. https://hdl.handle.net/11250/2784405

Haukdal, S. (2019). Foreldreperspektiver på behandling av stamming hos førskolebarn - En deskriptiv tverrsnittsundersøkels [NTNU]. http://hdl.handle.net/11250/2617785

Hayhow, R. (2009). Parents’ experiences of the Lidcombe Program of early stuttering intervention. International Journal of Speech-Language Pathology, 11(1), 20–25. https://doi.org/10.1080/17549500802571704

Helse- og omsorgsdepartementet. (2021a). Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos logoped og audiopedagog (FOR-2021-12-17-3709). https://lovdata.no/nav/forskrift/2021-12-17-3709

Helse- og omsorgsdepartementet. (2021b). Høringsnotat: Forslag til endring i lov om folketrygd § 5-10 og ny forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos logoped og audiopedagog. https://www.regjeringen.no/contentassets/d9971653fb1a48b5b797465e86035366/horingsnotat.pdf

Helse- og omsorgstjenesteloven. (2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (LOV-2011-06-24-30). https://lovdata.no/nav/lov/2011-06-24-30/

Hofslundsengen, H., Kirmess, M., Guttormsen, L. S., Næss, K. A. B., & Kefalianos, E. (2022). Systematic review of implementation quality of non-pharmacological stuttering intervention trials for children and adolescents. Journal of Fluency Disorders, 71. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2021.105884

Haaland-Johansen, L. (2007). Evidensbasert praksis - av interesse for norsk logopedi? Norsk tidsskrift for logopedi, 53, 5–9. https://www.researchgate.net/publication/260708487_Evidensbasert_praksis_-_av_interesse_for_norsk_logopedi

Ingham, J. C. (2015). Some things haven’t changed: Lidcombe program for the treatment of early childhood stuttering is effective, and more research is still needed. Evidence-Based Communication Assessment and Intervention, 9(3), 91–95. https://doi.org/10.1080/17489539.2016.1154242

Johnson, M., Baxter, S., Blank, L., Cantrell, A., Brumfitt, S., Enderby, P., & Goyder, E. (2016). The state of the art in non-pharmacological interventions for developmental stuttering. Part 2: qualitative evidence synthesis of views and experiences. International Journal of Language & Communication Disorders, 51(1), 3–17. https://doi.org/10.1111/1460-6984.12182

Kalinowski, J., Saltuklaroglu, T., Dayalu, V. N., & Guntupalli, V. (2005). Is it possible for speech therapy to improve upon natural recovery rates in children who stutter? International journal of language & communication disorders, 40(3), 349–358. https://doi.org/10.1080/13693780400027779

Kefalianos, E., Guttormsen, L. S., Hansen, E. H., Hofslundsengen, H. C., Næss, K.-A. B., Antypas, K., & Kirmess, M. (2022). Early Childhood Professionals’ Management of Young Children Who Stutter: A Cross-Sectional Study. American Journal of Speech-Language Pathology, 31(2), 923–941. https://doi.org/10.1044/2021_AJSLP-21-00148

Kelman, E., & Botterill, W. (2020). Palin Parent–Child Interaction. I E. Kelman & A. Nicholas (Red.), Palin Parent-Child Interaction Therapy for Early Childhood Stammering (Five). Routledge.

Kirmess, M., Berg, K., Hansen, E. H., Hoff, K., Hofslundsengen, H., & Guttormsen, L. S. (2025). Interdisciplinary collaboration and clinical management for Norwegian preschool children who stutter: ‘Who, what, when, and where?’ Scandinavian Journal of Primary Health Care. https://doi.org/10.1080/02813432.2025.2531965

Kirmess, M., Guttormsen, L. S., Hofslundsengen, H., Næss, K. A. B., & Kefalianos, E. (2023). Norwegian speech-language pathologists treatment practices for preschool children who stutter: An explorative study. Journal of Fluency Disorders, 77. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2023.105999

Koss, M. M., Fosser, R., Jakobsen, U., & Bølling, G. (2002). Logopedi, lover og regler. I L. Bodin, R. Fosser, G. Bølling, & M. M. Koss (Red.), Norsk logopedi ved tusenårsskiftet (s. 8–31). Norsk logopedlag. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016070608096

Lag om småbarnspedagogik, Legislation 13.7.2018/540 (2018). https://www.finlex.fi/sv/laki/ajantasa/2018/20180540

Laiho, A., Elovaara, H., Kaisamatti, K., Luhtalampi, K., Talaskivi, L., Pohja, S., Routamo-Jaatela, K., & Vuorio, E. (2022). Stuttering interventions for children, adolescents, and adults: a systematic review as a part of clinical guidelines. Journal of Communication Disorders, 99. https://doi.org/10.1016/J.JCOMDIS.2022.106242

Laiho, A., Kaisamatti, K., Luhtalampi, K., Routamo-Jaatela, Talaskivi, K., & Vuorio, L. &. (2021). Änkytys-Hyvät puheterapiakäytännöt Osa I: Änkytyksen kohtaaminen puheterapiassa. https://puheterapeuttiliitto.fi/wp-content/uploads/2021/06/OSA-1-Ankytyksen-kohtaaminen-puheterapiassa.pdf

Laiho, A., Kaisamatti, K., Luhtalampi, K., Routamo-Jaatela, Talaskivi, K., & Vuorio, L. &. (2023). Änkytys-Hyvät puheterapiakäytännöt Osa II: Kuntoutuksen vaikutukset änkytyskäyttäytymiseen. https://puheterapeuttiliitto.fi/wp-content/uploads/2023/11/OSA-II-Kuntoutuksen-vaikutukset-ankytyskayttaytymiseen.pdf

Leclercq, A. L., Waelkens, V., Roelant, E., Allegaert, M., Verhaegen, I., Claes, K., Dauvister, E., Snijders, S., Eggers, K., Moyse, A., & Van Eerdenbrugh, S. (2024). Treatment for preschool age children who stutter: Protocol of a randomised, non-inferiority parallel group pragmatic trial with Mini-KIDS, social cognitive behaviour treatment and the Lidcombe Program—TreatPaCS. PLOS ONE, 19(7). https://doi.org/10.1371/JOURNAL.PONE.0304212

Melle, A. H., Guttormsen, L. S., Brubak, S., & Ingebrigtsen, A. (2019). Oppfølging av stamming i barnehage alder og tidlig skolealder. I Å. Sjøstrand, A.-T. Bjørvik, K. Hoff, Alfhild Ingebrigtsen, & A. Guldberg (Red.), Stamming i et praksisrettet perspektiv (s. 51–71). Statped.

Millard, S. K., & Davis, S. (2016). The Palin Parent Rating Scales: Parents’ Perspectives of Childhood Stuttering and Its Impact. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 59(5), 950–963. https://doi.org/10.1044/2016_JSLHR-S-14-0137

Millard, S. K., Zebrowski, P., & Kelman, E. (2018). Palin Parent–Child Interaction Therapy: The Bigger Picture. American Journal of Speech-Language Pathology, 27(3S), 1211–1223. https://doi.org/10.1044/2018_AJSLP-ODC11-17-0199

Murza, K. A., Vanryckeghem, M., Nye, C., & Subramanian, A. (2019). Effects of Stuttering Treatment: A Systematic Review of Single-Subject Experimental Design Studies. EBP Briefs. Volume 13, Issue 4. EBP Briefs (Evidence-based Practice Briefs).

Nonis, D., Unicomb, R., & Hewat, S. (2022). Parental perceptions of stuttering in children: a systematic review of the literature. Speech, Language and Hearing, 25(4), 481–491. https://doi.org/10.1080/2050571X.2021.1913299

Nord universitet. (2024). Emner og tilgjengelige studieplaner i logopedutdanning ved Nord. https://www.nord.no/studier/emner

Nordeide, T. B., & Sjøstrand, Å. (2023). Retningslinjer for stammebehandling til barnehagebarn: En dokumentanalyse av europeiske retningslinjers metodologiske kvalitet. Norsk tidsskrift for logopedi, 69(1), 8–21.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. (2024). Emner og tilgjengelige studieplaner i logopedutdanning ved NTNU. https://www.ntnu.no/studier/emnesok

Norsk logopedforbund. (u.å.). Yrkesetiske retningslinjer. Hentet 9. april 2025, fra https://www.norsklogopedforbund.no/om-oss/yrkesetiske-retningslinjer

Norsk logopedlag. (u.å.). Utgaver. Hentet 30. januar 2024, fra https://web.archive.org/web/20241204091820/https://www.norsklogopedlag.no/utgaver

Nye, C., Vanryckeghem, M., Schwartz, J. B., Herder, C., Turner, H. M., & Howard, C. (2013). Behavioral Stuttering Interventions for Children and Adolescents: A Systematic Review and Meta-Analysis. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 56(3), 921–932. https://doi.org/10.1044/1092-4388(2012/12-0036)

O’Brian, S., Hayhow, R., Jones, M., Packman, A., Iverach, L., Onslow, M., & Menzies, R. (2023). Lidcombe Program translation to community clinics in Australia and England. International Journal of Language & Communication Disorders, 58(2), 295–309. https://doi.org/10.1111/1460-6984.12785

O’Brian, S., Iverach, L., Jones, M., Onslow, M., Packman, A., & Menzies, R. (2013). Effectiveness of the Lidcombe Program for early stuttering in Australian community clinics. International Journal of Speech-Language Pathology, 15(6), 593–603. https://doi.org/10.3109/17549507.2013.783112

OKM. (u.å.). Children’s right to early childhood education and care. Hentet 21. november 2024, fra https://okm.fi/en/children-s-right-to-early-childhood-education-and-care

Onslow, M. (2014). Submission to the Senate inquiry: the prevalence of different types of speech, language and communication disorders and speech pathology services in Australia. - The communication disorder of stuttering and its management. https://www.aph.gov.au/DocumentStore.ashx?id=0f62e55a-7dda-47db-90b6-0e067e59959c&subId=205882

Onslow, M., & Lowe, R. (2019). After the RESTART trial: six guidelines for clinical trials of early stuttering intervention. International Journal of Language & Communication Disorders, 54(4), 517–528. https://doi.org/10.1111/1460-6984.12463

Onslow, M., Lowe, R., Jelčić Jakšić, S., Ratner, N. B., Chmela, K., Lim, V., & Sheedy, S. (2024). The Fifth Croatia Stuttering Symposium: Part I. Treatments for early stuttering. Journal of Fluency Disorders, 79, 106022. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2023.106022

Onslow, M., & Millard, S. (2012). Palin Parent Child Interaction and the Lidcombe Program: Clarifying some issues. Journal of Fluency Disorders, 37(1), 1–8. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2011.10.002

Onslow, M., Webber, M., Harrison, E., Arnott, S., Bridgman, K., Carey, B., Sheedy, S., O’Brian, S., Macmillan, V., Lloyd, W., & Hearne, A. (2024). The Lidcombe Program Treatment Guide (1.6). https://www.uts.edu.au/sites/default/files/2024-02/Lidcombe%20Program%20Treatment%20Guide%20v1.6%202024-02-28.pdf

Onslow, M., Webber, M., Harrison, E., Arnott, S., Bridgman, K., Carey, B., Sheedy, S., O’Brian, S., Macmillan, V., Lloyd, W., Santayana, G., Hodes, G., Smith, K., & Hearne, A. (2025). The Lidcombe Program Guide (1.7c). https://drupal.uts.edu.au/sites/default/files/2025-08/The%20Lidcombe%20Program%20Treatment%20Guide%20V1.7c_2025-08-14.pdf

Onslow, Mark. (2025). Stuttering and its clinical management: Twelve lectures. Mark Onslow. https://www.uts.edu.au/asrc/resources

Packman, Ann., & Attanasio, J. S. (2017). Theoretical Issues in Stuttering. Taylor and Francis.

Preston, R., Halpin, M., Clarke, G., & Millard, S. (2022). Palin parent-child interaction therapy with children with autism spectrum disorder and stuttering. Journal of Communication Disorders, 97. https://doi.org/10.1016/j.jcomdis.2022.106217

Preus, A. (1978). Det talehemmede barnet i skolen: en orientering for lærere og lærerstudenter. Universitetsforlaget. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900059

Preus, A. (1998). Troll i ord: norsk logopedlag 1948-1998. Norsk logopedlag. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008082700007

Ratner, N. B. (2005). Evidence-based practice in stuttering: Some questions to consider. Journal of Fluency Disorders, 30(3), 163–188. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2005.04.002

Ratner, N. B. (2018). Selecting treatments and monitoring outcomes: The circle of evidence-based practice and client-centered care in treating a preschool child who stutters. Language, Speech, and Hearing Services in Schools, 49(1), 13–22. https://doi.org/10.1044/2017_LSHSS-17-0015

Ratner, N. B., & Brundage, S. (2026). A professional perspective on EBP in stuttering: How far have we come in 20 years? Journal of Fluency Disorders, 87(3). https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2025.106171

Reilly, S., Onslow, M., Packman, A., Cini, E., Conway, L., Ukoumunne, O. C., Bavin, E. L., Prior, M., Eadie, P., Block, S., & Wake, M. (2013). Natural History of Stuttering to 4 Years of Age: A Prospective Community-Based Study. Pediatrics, 132(3), 460–467. https://doi.org/10.1542/PEDS.2012-3067

Robey, R. R. (2004). A five-phase model for clinical-outcome research. Journal of Communication Disorders, 37(5), 401–411. https://doi.org/10.1016/J.JCOMDIS.2004.04.003

Sidavi, A., & Fabus, R. (2010). A Review of Stuttering Intervention Approaches for Preschool-Age and Elementary School-Age Children. Contemporary Issues in Communication Science and Disorders, 37(Spring), 14–26. https://doi.org/10.1044/cicsd_37_S_14

Sjøstrand, Å., Kefalianos, E., Hofslundsengen, H., Guttormsen, L. S., Kirmess, M., Lervåg, A., Hulme, C., & Bottegaard Næss, K. A. (2021). Non-pharmacological interventions for stuttering in children six years and younger. Cochrane Database of Systematic Reviews, 2021(9). https://doi.org/10.1002/14651858.CD013489

Skogdal, S., Helland, W. A., Morken, F., Norvik, M., & Berg, K. (2022). Informasjon: Logopeders arbeidssted, fagområder, kompetanse og kompetansebehov. Norsk tidsskrift for logopedi, 68(2), 25–32.

Skolverket. (2024). Förskola – Barn och grupper – Riksnivå. Tabell 2 B: Inskrivna barn 2014–2023. Andel av alla barn i befolkningen. https://view.officeapps.live.com/op/view.aspx?src=https%3A%2F%2Fsiris.skolverket.se%2Fsiris%2Fsitevision_doc.getFile%3Fp_id%3D553144&wdOrigin=BROWSELINK

Smith, A., & Weber, C. (2017). How Stuttering Develops: The Multifactorial Dynamic Pathways Theory. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 60(9), 2483–2505. https://doi.org/10.1044/2017_JSLHR-S-16-0343

STAMMA. (2022). How many adults stammer? https://stamma.org/features/how-many-adults-stammer

Stat. (2023). Share of children having participated in early childhood education and care grew in 2022. https://stat.fi/en/publication/cl8l48a1oj27m0dukvmlyq0wd

Subasi, M., Van Borsel, J., & Van Eerdenbrugh, S. (2022). The Lidcombe Program for Early Stuttering in Non-English-Speaking Countries: A Systematic Review. Folia Phoniatrica et Logopaedica, 74(2), 89–102. https://doi.org/10.1159/000517650

Sukhera, J. (2022). Narrative Reviews: Flexible, Rigorous, and Practical. Journal of Graduate Medical Education, 14(4), 414–417. https://doi.org/10.4300/JGME-D-22-00480.1

Tax Administration. (u.å.). My child goes to a childcare centre. Hentet 31. oktober 2024, fra https://www.belastingdienst.nl/wps/wcm/connect/bldcontenten/belastingdienst/individuals/benefits/moving_to_the_netherlands/my_child_goes_to_a_childcare_centre/

Teigen, I. M. B. (2016). «Hvis verden hadde vært ideell, så hadde det ikke gjort noen ting» En kvalitativ undersøkelse om foreldres opplevelse av å gjennomføre Lidcombe programmet for førskolebarn som stammer. [UiO]. https://www.duo.uio.no/handle/10852/52077

Tetnowski, J. A., Hughes, C. D., & Tetnowski, J. T. (2023). Making the Case for Case Studies. Perspectives of the ASHA Special Interest Groups, 8(5), 881–885. https://doi.org/10.1044/2023_PERSP-23-00121

Tichenor, S., & Yaruss, J. S. (2018). A Phenomenological Analysis of the Experience of Stuttering. American Journal of Speech-Language Pathology, 27(3S), 1180–1194. https://doi.org/10.1044/2018_AJSLP-ODC11-17-0192

TreatPaCS. (u.å.). TreatPaCS – Treatment for preschool age children who stutter. TreatPaCS – Treatment for preschool age children who stutter. Hentet 17. mars 2024, fra https://treatpacs.be/

Treleaven, S., Rubsam, S., Sheppard, M., Yaruss, J. S., & Chang, S. E. (2025). Assessing Childhood Stuttering Recovery: Incorporating Self-Identification and Caregiver/Clinician Reports Through Adolescence. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 68(5), 2218–2235. https://doi.org/10.1044/2025_JSLHR-24-00501

Tryggestad, A.-S. (2019). Logopeders kunnskaper, erfaringer og holdninger til stamming og tidlig innsats [Nord]. https://hdl.handle.net/11250/2672596

Universitetet i Bergen. (2024). Emner og tilgjengelige studieplaner i logopedutdanning ved UiB. https://www4.uib.no/studier/emner

Universitetet i Oslo. (2024). Emner og tilgjengelige studieplaner i logopedutdanning ved UiO. https://www.uio.no/studier/emner/

Universitetet i Tromsø. (2024). Emner og tilgjengelige studieplaner i logopedutdanning ved UiT. https://uit.no/utdanning/emner

Utdanningsdirektoratet. (2025). Veilederen Spesialpedagogisk hjelp. Veilederen Spesialpedagogisk hjelp. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/spesialpedagogikk/spesialpedagogisk-hjelp/Spesialpedagogisk-hjelp/

Waelkens, V. (2018). Mini-KIDS - Direct therapy for young children who stutter. Lulu.

Whittemore, R., & Knafl, K. (2005). The integrative review: updated methodology. Journal of Advanced Nursing, 52(5), 546–553. https://doi.org/10.1111/J.1365-2648.2005.03621.X

WHO. (u.å.). Quality of care. Hentet 25. mai 2025, fra https://www.who.int/health-topics/quality-of-care#tab=tab_1

Wouters, E., van Zaalen, Y., & Bruijning, J. (2021). Practice-based research in (allied) health care. https://www.coutinho.nl/en/practice-based-research-in-allied-health-care-9789046908181

Yairi, E., & Ambrose, N. (2013). Epidemiology of stuttering: 21st century advances. Journal of fluency disorders, 38(2), 66–87. https://doi.org/10.1016/J.JFLUDIS.2012.11.002

Yairi, E., & Ambrose, N. G. (1999). Early Childhood Stuttering I. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 42(5), 1097–1112. https://doi.org/10.1044/JSLHR.4205.1097

Yairi, Ehud., & Ambrose, N. Grinager. (2004). Early Childhood Stuttering. I PRO-ED, Inc. PRO-ED, Inc.