Navigasjon i et felt med store endringer i forståelse av stamming

I slutten av september var det igjen duket for konferanse om taleflyt i Oxford. Etter flere års avbrudd og digital konferanse, kunne forskere og praktikere endelig samles fysisk igjen i Oxford. Den forrige konferansen ble avlyst på grunn av betongproblemer i Storbritannia, og konferansen før der igjen var digital på grunn av Covid-19-pandemien. Konferansen åpnet med et hovedforedrag med Elaine Kelman, logoped og leder av Michael Palin-senteret for barn som stammer i London. Michael Palin-senteret åpnet i 1993 og har arbeidet med barn som stammer siden den gang.

- Som logopeder lærer vi gjennom utdanning og senere videreutdanning, men vi lærer også mye gjennom familiene vi arbeider med og diskusjoner med våre kollegaer, startet Kelman foredraget med. Hun tok deretter et tilbakeblikk på utviklingen av programmet Palin Parent-Child Interaction (PCI). På nitti-tallet handlet programmet om å gi råd til foreldrene om hva de skulle og ikke skulle gjøre med barnet som stammet. Etter hvert endret dette seg til veiledning av foreldrene fremfor rådgiving, og videokamera ble tatt i bruk for å observere interaksjonene nærmere. Hensikten var å undersøke barnets styrker og sårbarheter i familiesammenhengen. Dette ble starten på modellen om stammingens kompleksitet, den såkalte multifaktorielle modellen, med stamming i midten og faktorer som fysiologi, språk, miljø og psykologi rundt.

Gjennom videoopptakene av veiledning og interaksjon så logopedene mønster som gikk igjen, noe som resulterte i en håndbok og kartleggingsskjema av alt fra søvn til samtaler. Utviklingen av PCI-programmet ble dessuten preget av andre teoretiske perspektiver og programmer for barn som stammer, som for eksempel oppretting av et flytskapende miljø, for deretter å styrke barnets kapasitet til taleflyt (Demand and Strenght-modellen fra Starkweather og Gottwald), sakte taletempo (Susan Meyers) og om hvordan foreldre kan snakke med barna på en måte som gjør at barna vil svare (Faber & Mazlish).

Oppover på 2000-tallet utviklet forskningsfronten seg raskt, og stamming ble knyttet til nevrologi, temperament og talemotorikk, samt kritiske faser for språklæring. I tillegg kom motstand mot begreper som logopeder og andre har brukt mer til overflaten. Eksempler er utsagn som «å overvinne stamming» eller «stammingen har blitt verre». Videre begynte logopedene på Palin-senteret å spørre seg selv om foreldrestilen hos foreldre til barn som stammer egentlig er (eller var) så forskjellig fra de som ikke stammer?

I den nye utgaven av Palin PCI har fokuset fra midten av 2000-tallet endret seg fra taleflyt til foreldrefokus, og videre til å bygge kompetent og trygg kommunikasjon uavhengig av taleflyt. Det har skjedd en endring fra problemperspektiv på stamming, til et perspektiv med åpenhet og forståelse for stamming. Mens logopeden tidligere var eksperten på stamming, har det nå blitt en mer delt ekspertrolle med foreldre og barn. Dette har igjen ført til en ny modell om stamming, hvor barnet er i midten, miljøet er en ring ytterst og faktorer som talemotorikk, språk og kommunikasjon og psykologi er rundt barnet. 

Åpningsinnlegget til Kelman tok temperaturen på konferansen på en god måte, og viste hvordan pendelen svinger, både i forskning og forståelse av stamming. Den viste også viktigheten av at logopeder holder seg oppdatert på endringer i feltet og tar disse med seg inn i sin praksis.